Løgnen er de sterkes våpenRagnar Fjelland
I den såkalte Sokal-affæren er det skuffende få som har stått frem med et klart forsvar for den posisjonen som Sokal angriper. Det er derfor forfriskende å lese Espen Schaannings forsvar for sosial konstruktivisme og en relativistisk posisjon i "Sannheten er de sterkes våpen" (ARR 3/1997). Hans innlegg er i hovedsak en kommentar til min artikkel "Sokal-affæren og akademisk tåkeprat" (ARR 1-2/97). Schaanning er uenig med meg på helt sentrale punkter. Etter mitt syn reiser han mange viktige problemer, som ikke bare begrenser seg til erkjennelsesteoretiske og vitenskapsteoretiske spørsmål, men som også har betydning for synet på vitenskapenes samfunnsmessige rolle og i siste instans spørsmålet om sannhet og verdier. Jeg vil derfor benytte anledningen til å utdype de synspunktene jeg fremsatte i min opprinnelige artikkel.
Jeg skal først gi et sammendrag av Schaannings posisjon, og prøve å vise hvorfor relativismen på mange måter er en attraktiv posisjon. Deretter skal jeg gå nærmere inn på forskjellige typer vitenskapskritikk, og vise at det er mulig å kritisere vitenskapene uten å innta en fullstendig relativistisk posisjon. Jeg skal så ta opp det mer generelle spørsmålet om sannhet og rasjonalitet, og vise at begge er avgjørende viktig for å kritisere makthavere. Jeg påstår at ikke sannhet, men løgn, er de sterkes våpen.
Schaannings syn er det motsatte av mitt. Hovedpoenget i hans innlegg er at sannheten ikke er de svakes, men de sterkes våpen. Blant annet bruker han mitt eksempel med lagring av radioaktivt avfall i Maxey Flats til å sannsynliggjøre denne påstanden. Her hevdet eksperter at sjansene for at det radioaktive materialet skulle komme utenfor lagringsplassen var ikke-eksisterende. Likevel oppdaget man plutonium og annet radioaktivt materiale 3 4 kilometer fra lagringsplassen. bare 10 år etter at materialet ble lagret. Ekspertenes risikoberegninger var altså feil med en faktor på Ún million. Mitt poeng var ganske enkelt at dersom det ikke finnes noen sannhet, er det ikke mulig å kritisere disse beregningene.
Schaanning hevder imot dette at å produsere "sannheter" som kan stå seg imot de mektiges ekspertise og prestisje vil kreve ressurser som svake grupper ikke har. Han kaller selv dette sakens kjerne: "Normalt er det de sterke som har "sannheten". Det er primært de som har penger, makt og prestisje som er i stand til å produsere sannheter som slår rot."
Dette er i og for seg korrekt. Det kan kreve store ressurser å frembringe den ekspertise som skal til for å imøtegå for eksempel omfattende risikoanalyser. Men nå er jo Schaanning enig i at beregningene i Maxey Flats ikke var korrekte. I så måte er det derfor ikke i kraft av å være sanne at disse beregningene var en maktfaktor, men i kraft av at de ble utgitt for å være sanne.
Ifølge Schaanning kan en motstrategi mot bruk av vitenskap som maktmiddel bestå i å "relativisere vitenskapene". Dette kan gjøres ved for eksempel å vise at risikoberegningene ikke er så sikre som de utgis for å være, eller ved å få eksperter til å innrømme at de tror at noe forholder seg på en bestemt måte i stedet for at de er sikre på at det er slik. Hvilken strategi man skal velge i den konkrete situasjonen, må utelukkende bestemmes av strategiske overlegninger: "Det som er politisk avgjørende for de svake er hva som er strategisk lurt i den aktuelle situasjonen."
Kanskje Schaannings viktigste poeng er at det ikke er noe vesentlig skille mellom at noe er sant og at det utgis for å være sant. Mange vil stille seg kritisk til en slik ytterliggående relativisme. Men han foregriper en mulig kritikk av en slik strategi ved å vise til at de sterke vil tjene på kritikken: "Å hevde at de svake må avholde seg fra slikt fordi det i en eller annen dystopisk og fjern framtid eventuelt skal kunne gå så galt at alle blir relativister (hvilket igjen ville ta sannhetsvåpenet fra de svake), fungerer jo i den aktuelle, strategiske situasjonen kun som et argument for de sterke (man tar fra de svake et viktig våpen)."
Før jeg går inn på forskjellige måter å kritisere vitenskapene på, vil jeg først påpeke at vitenskapskritikk er like legitim som for eksempel litteraturkritikk. "Kritikk" betyr i denne sammenheng "bedømmelse", slik som ordet brukes for eksempel i Kants Kritikk av den rene fornuft.
Grovt sett kan vi si at all vitenskapskritikk består i en eller annen form for "relativisering" av vitenskapene. En form for relativisering som retorisk sett ofte er effektiv, er å vise at påstander, teorier og prinsipper som utgir seg for å være absolutte og tidløse, egentlig er styrt av ytre, sterkt situasjonsbetingede motiver. Wilhelm Weischedel forteller i Filosofenes verden en morsom historie om Kant som kan illustrere dette poenget. I Kritikk av dømmekraften har Kant gjort følgende tilføyelse til 2. utgave:
De som har anbefalt at man også bør synge salmer når man holder husandakt, har ikke tenkt på at slike støyende (og nettopp derfor som regel fariseiske) andakter er en stor belastning for publikum, idet de tvinger naboene til enten å synge med eller å innstille sin tankevirksomhet.
Selv om Kant i dette tilfellet ikke bygget sin argumentasjon på grunnleggende etiske prinsipper, vil vi nok likevel tillegge hans argumentasjon mindre vekt når vi får kjennskap til bakgrunnen: Kant bodde i nærheten av et fengsel. Det var vanlig at man holdt andakter for fangene for å gjøre dem til bedre mennesker, og under andaktene ble det sunget høyt. Kant irriterte seg så mye over denne sangen at han til og med klaget til borgermesteren. (Weischedel 1995, s. 203)
Nå kan man imot dette hevde at Kants argumentasjon utmerket godt kan være gyldig uavhengig av hans private motiver. Vi må skille mellom "oppdagelseskonteksten" og "begrunnelseskonteksten". Derfor vil denne form for vitenskapskritikk normalt gå lenger, slik Schaanning gjør, og benekte selve skillet: Det finnes ingen uavhengig standard. Den kanskje mest interessante filosof som har forfektet et slikt syn i nyere tid er Paul Feyerabend. Hans bok Against Method var nettopp en vitenskapskritikk av denne typen. Ut fra en relativistisk posisjon hevder han at vitenskapen ikke bør stå i noen særstilling i forhold til andre lignende aktiviteter.
Men en slik vitenskapskritikk har sine problematiske sider. Den blir normalt svært generell, fordi den ikke går inn på de vitenskapene som kritiseres. Den vil i all hovedsak være "ekstern". (Her var Feyerabend for øvrig et unntak.) Men dermed kan den virke lite troverdig, fordi det er lett å avsløre at de som fremsetter kritikken, ikke har kunnskap om det de kritiserer. Satt på spissen: Vitenskapens objekt blir uinteressant.
Men det finnes andre måter å kritisere vitenskapelig praksis og vitenskapelige resultater på. Jeg skal nevne tre typer kritikk, men jeg pretenderer ikke å gi en fullstendig liste:
1. Man går detaljert igjennom det forskningsarbeidet som er utført, og viser at det inneholder faktiske feil. Det kan være målefeil, feil i beregninger, feil bruk av statistikk og metode osv. Denne form for kritikk krever naturligvis at de som gjennomfører den, har tilnærmet samme kompetanse som de som har utført undersøkelsen. Derfor er denne typen kritikk krevende, men den er ofte effektiv når den gjennomføres. De siste ti-årene har vi hatt en økende grad av denne typen kritikk, ettersom man miljøvernbevegelsen og andre organisasjoner har fått økende kunnskaper, og til dels ansatt folk med høy vitenskapelig kompetanse.
2. En annen type kritikk kan bestå i at man viser at en undersøkelse har benyttet for enkle modeller. Dette var tilfellet i Maxey Flats. Jeg vil her vise til min opprinnelige artikkel. Et annet eksempel er Alta-utbyggingen. Her regnet man i en konsekvensutredning at skaden av en annleggsvei tilsvarte det arealet som annleggsveien opptok. Man tok ikke hensyn til at veien gikk tvers igjennom et område hvor reinen kalvet. Dette tilsvarer at man la en trafikert vei tvers gjennom en hage og betalte erstatning for det arealet veien opptok.
3. I mange tilfeller fører dette til at problemet blir definert for snevert. Det har vært en generell tendens at problemer ofte defineres i tekniske termer. Ett eksempel er den såkalte "grønne revolusjon". Det dreide seg om utvikling og utplassering av nye plantearter som ga langt større avkastning pr. arealenhet enn de tradisjonelle artene. Det skjedde først med hvete i Mexico, og senere med hvete og ris i Asia. Disse nye variantene ble kalt "høyt-ytende varianter", og var kjennetegnet ved at de hadde korte, tykke stengler som kunne bære større avlinger. Resultatene som ble oppnådd med de nye variantene i 1960-årene, fikk mange "u-landseksperter" og agronomer til å lovprise "den grønne revolusjon" som den endelige løsningen på u-landenes ernæringskrise. Gjennom introduksjon av disse mirakelplantene skulle "den grønne revolusjon" gjøre en rød revolusjon i u-landene både overflødig og umulig. En av mennene bak utviklingen av disse nye plantesortene, Norman E. Borlaug, fikk da også Nobels fredspris i 1970. Det man imidlertid "glemte" å ta i betraktning var at introduksjonen av de nye variantene krevde omlegging til et teknisk landbruk, noe som krevde store investeringer. De fleste småbøndene hadde ikke råd til det. Som kjent har ikke "den grønne revolusjon" løst ernæringskrisen i u-landene. Det er til og med grunn til å tro at den har økt sulten. Hovedårsaken var at man definerte noe som et teknisk problem uten at man hadde undersøkt årsaken til ernæringskrisen, som i stor grad er samfunnsmessig.
Kritikk av type 2 og 3 består nettopp i å "relativisere" vitenskapene. Den forutsetter at vitenskapelig arbeid alltid bygger på forutsetninger, og at de dermed har begrensninger. Mye anvendt forskning består i at man anvender modeller og metoder på et område. Ofte er eksperter blinde for egne forutsetninger, og dermed begrensninger.
Men disse forutsetningene er ikke utelukkende et resultat at beslutninger og dermed sosiale konstruksjoner. I min opprinnelige artikkel anbefalte jeg Harry Collins og Trevor Pinch: The Golem: What everyone should know about science som eksempel på sosial kontruktivisme. To av de eksemplene som behandles i boken, er relativitetsteorien og forsøket på å få i stand kald fusjon. Det er ikke urimelig å tolke Collins og Pinch dithen at den eneste forskjellen mellom de to teoriene er at den ene ble akseptert mens den andre ikke ble det. Schaanning forfekter et tilsvarende syn i sitt innlegg. Jeg skal ta et annet eksempel fra boken for å vise det utilstrekkelige i dette synet.
Eksemplet er en elevøvelse for å finne kokepunktet for vann. Elevene får beskjed om å stikke et termometer ned i vann og avlese temperaturen når det koker. Omtrent ingen vil få 100 0C dersom de ikke allerede vet svaret. I bokens eksempel er resultatet slik: Skip får 102 0C, Tania får 105 0C, Johnny får 99,5 0C, Mary får 100,2 0C, Zonker får 54 0C, mens Brian ikke får noe skikkelig resultat. Smudger koker sin kjele tørr og sprenger termometeret. Ti minutter før timens slutt samler læreren alle elevene og starter den "sosiale ingeniørkunst". Skip hadde termometeret i en overopphetet dampboble da han foretok avlesning. Tania hadde urenheter i vannet, Johnny ventet ikke til vannet kokte, Marys resultat viste virkningen av litt forhøyet lufttrykk, og Zonker, Brian og Smudger hadde ennå ikke utviklet den nødvendige kompetanse. Etter denne leksjonen sitter alle barna igjen med det inntrykk at deres forsøk har vist at kokepunktet for vann er 100 0C, eller ville ha vist det dersom det ikke var for noen få lokale problemer. Ifølge boken er denne elevøvelsen et bilde på vitenskapelig aktivitet, og forfatterne trekker følgende slutning:
In the end, however, it is the scientific community (the head teacher?) who brings order to this chaos, transmuting the clumsy antics of the collective Golem Science into a neat and tidy scientific myth. There is nothing wrong with this; the only sin is not knowing that it is always thus. (Collins og Pinch 1993, s. 154)
Det interessante er imidlertid det som er utelatt i dette eksemplet. Det gis en rekke forklaringer på hvorfor elevene ikke oppnår nøyaktig 100 0C. For eksempel sies det at Skip fikk 102 0C fordi han hadde termometeret i en overopphetet dampboble. Men det helt avgjørende spørsmålet er: Er disse forklaringene korrekte? Ville alle elevene fått et resultat på 100 0C hvis de hadde utført målingen korrekt under ideelle betingelser, eller er det bare noe læreren innbiller dem? Vi vet at svaret på dette spørsmålet er ja. Vi vet også at årsaken til at kald fusjon ble forkastet var at man ikke greide å reprodusere de resultatene som Stanley Pons og Martin Fleischmann angivelig hadde oppnådd i 1989.
Moralen i eksemplet med kokepunktet for vann er ikke at man indoktrinerer barn til å tro at vann koker ved 100 0C, men at dette resultatet bare kan oppnås når helt spesielle betingelser er oppfylt. På et høyere undervisningsnivå vil barna (som da er blitt studenter) også lære at dette ligger innenfor det området som heter "reversibel termodynamikk", som bygger på idealiserte betingelser. Det man nok ikke sier klart nok, er at disse betingelsene bare unntaksvis er realisert i naturen, men at de spiller en viktig rolle både i teorien om varmefenomener og i realiseringen av teknologi. For øvrig har erkjennelsen av disse begrensningene ført til den store interessen for kaos-teori, fraktalgeometri og kompleksitet.
Den såkalte "tesen om observasjoners teoriavhengighet" er en viktig forutsetning for Kuhn og Feyerabend, og for den sosiale konstruktivismen. Den hevder at det ikke er mulig å finne et teoriuavhengig grunnlag som observasjoner kan bygge på. Med henvisning til denne tesen kunne da en sosial konstruktivist hevde at min innvendig imot Collins og Pinch ikke er holdbar. Jeg har nemlig forutsatt at prosedyren for temperaturmåling kan beskrives på en teoriuavhengig (og kulturuavhengig) måte. Nettopp dette vil de benekte, og da er vi tilsynelatende like langt.
Imot dette vil jeg ganske enkelt si at tesen om observasjoners teoriavhengighet ikke lenger kan opprettholdes, i hvert fall ikke i den form den blant annet ble forfektet av Kuhn og Feyerabend. Jeg kan blant annet vise til Hackings kritikk (Hacking 1983, s. 175). Dette er fulgt opp av mange andre senere arbeider, blant annet av Peter Galison. Det interessante er at Hackings kritikk førte til at Feyerabend (utrolig nok) tok selvkritikk. Jeg skal sitere Feyerabend, fordi dette har interesse langt utover Feyerabends person:
Turning to more general objections, I wholeheartedly agree with Ian Hacking that the sciences are more complex and many-sided than I assumed in some of my earlier writings and also in parts of AM [Against Method]. I had simplistic ideas both about the elements of science and about their relations. Science does contain theories - but theories are neither its only ingredients nor can they be adequately analysed in terms of statemens or other logical entities. (Feyerabend 1987, p. 293)
Jeg valgte eksemplet fra The Golem fordi det viser betydningen av både ferdigheter og teknologi for vitenskapelig virksomhet.
Det er viktig at vi får et mer nyansert og realistisk bilde av vitenskapelig virksomhet, og av kunnskap i det hele tatt. En vei frem til en relativistisk posisjon består i at man konstruerer svært forenklede alternativer: enten "platonisme" eller relativisme. Deretter viser man at "platonismens" strenge krav ikke kan oppfylles, og så konkluderer man med at relativisme er det eneste alternativet. (For en kritikk av denne posisjonen vil jeg henvise til første del av Stephen Toulmins Human Understanding.) Det er nettopp en slik fremgangsmåte Schaanning benytter:
"Det finnes ingen universelle kriterier for å avgjøre hvilken virkelighetsoppfatning som er den riktige. Vi kan tro og håpe at våre vitenskapelige prosedyrer er de rette midler for å få tilgang til "virkeligheten", men sikre kan vi ikke være. Vi er ikke engang i stand til å bevise våre egne bevismidler uten å argumentere i sirkel eller havne i en uendelig regress."
Her vil jeg gripe fatt i påstanden om at forsøk på å "bevise egne bevismidler" enten havner i en sirkel eller en uendelig regress. Schaanning gir ingen begrunnelse for denne påstanden. I det minste kunne han ha utvidet alternativene til et "trilemma": uendelig regress, sirkel eller dogmatisme (desisjonisme, konvensjonalisme) (ofte kalt "MÄnchhausen-trilemmaet"). Karl Popper tar utgangspunkt i et tilsvarende trilemma, og velger den siste muligheten: desisjonisme. Ifølge Popper dreier deg seg om et valg. Men det er ikke et hvilket som helst valg. Det er et valg av fornuften. Dette valget kan ikke begrunnes, for enhver begrunnelse må vi alltid starte med noe som et ubegrunnet utgangspunkt. Falsifikasjonskriteriet er ifølge Popper et slikt ubegrunnet utgangspunkt. Det er godt mulig å nekte å akseptere falsifikasjonskriteriet, men da nekter man samtidig å akseptere fornuften. Men den som ikke aksepterer fornuften, kan heller ikke overbevises med fornuftige argumenter. Ifølge Popper dreier det seg i siste instans om tro: den ufornuftige troen på fornuften. (Popper 1966, s. 231)
Filosofisk sett kaller Popper seg "rasjonalist". En rasjonalist er ifølge Poppers språkbruk en person som tror på at man kan komme frem til enighet gjennom argumentasjon. En rasjonalists grunnholdning kan sammenfattes i utsagnet: "I may be wrong and you may be right, and by an effort, we may get nearer to the truth." (Popper 1966, s. 225) Ifølge Popper er Sokrates den fremste representant for denne "sanne rasjonalismen". Sokrates var en person som hadde det intellektuelle mot som skal til for å innrømme at han selv ofte tok feil og at han var avhengig av andre for selv å komme frem til denne innsikten. Denne sanne rasjonalismen kaller Popper kritisk rasjonalisme.
Man trenger ikke å godta alle enkelheter i Poppers argumentasjon. For eksempel kan man, som Karl-Otto Apel og JÄrgen Habermas, hevde at det egentlig ikke er snakk om et valg av fornuften, men at vi i og med språket "alltid allerede" har forutsatt fornuften. Jeg vil begrense meg til å hevde at mennesket en gang har spist av kunnskapens tre og blitt drevet ut av paradiset. Når man har foretatt overgangen fra Mythos til Logos, er det ingen vei tilbake. Jeg kan derfor godta Bibelens skapelsesberegning og Zuny-folkets beretning som myter, men jeg kan ikke ta dem bokstavelig.
Dette er ikke det samme som å underkaste seg ukritisk en "vitenskapelige fornuft". Jeg vil hevde med Edmund Husserl at vitenskapene, selv de mest teoretiske, har sitt grunnlag i vår livsverden. Men selv om denne er historisk og kulturelt betinget, har den visse grunnleggende strukturer. Det er naturligvis ikke alltid like lett å avgjøre hva som er uforandelig og hva som er kulturelt og historisk betinget. Jeg tror heller ikke det er mulig eller ønskelig å angi universelle kriterier. Det er umulig å gi en universell oppskrift på det gode liv. Som en tommelfingerregel kan man vel si at jo mer grunnleggende ("biologisk") noe er, jo mer universelt er det. Mennesker trenger vann, luft, mat og beskyttelse mot vær og vind uansett hvor de bor i verden. Evnen til å gå på to bein, forflytte seg fra et sted til et annet, ha hendene fri for å håndtere ting osv. er felles for steinaldermennesket og det moderne menneske. Overgangen fra Mythos til Logos førte også til at menneskene fikk "fornuftig tale" (Aristoteles) og dermed evnen til å argumentere.
Det er verd å merke seg at Feyerabend like før han døde kom frem til en tilsvarende erkjennelse:
Considering how much cultures have learned from each other and how ingeniously they have transformed the material thus assembled, I have come to the conclusion that every culture is potentially all cultures and that special cultural features are changeable manifestations of a single human nature. (Feyerabend 1995, s. 152)
Derfor kan vi også bli enige om en del grunnleggende ting. Hvis ikke dette var tilfellet, ville ikke en gang vitenskap være mulig.
Det er verd å merke seg at et hovedanliggende for Schaanning er at intellektuelle må tale de svakes sak. De svake definerer han som "de som har ingen eller lite penger, makt og prestisje". Jeg antar at denne definisjonen ikke er "teoriavhengig", slik at man innen et annet "paradigme" kommer ut med helt andre grupper som svake.
Her er vi ved sakens moralske kjerne. Et slikt syn er uforenlig med den relativismen som Schaanning forfekter. Det dreier seg jo ikke bare om eventuelle problemer som kan oppstå i "en eller annen dystopisk og fjern framtid", men om hovedproblemet for radikale bevegelser i dette århundre. Problemet har vært at frigjørerne ofte blir de nye undertrykkerne. Det begynte med Oktoberrevolusjonen i Russland, som brakte Stalin til makten. Selv om Stalins regime ganske sikkert er ett av de verste verden har sett i dette århundre, representerte det noe nytt: Stalin representerte angivelig nettopp de tidligere undertrykte: proletariatet. Han undertrykte folket i folkets navn.
Vi skal ikke glemme at man faktisk trengte å forfalske historien. For eksempel ble Sovjet-Samveldets kommunistpartis historie flere ganger skrevet om igjen, for å stemme over ens med partiets gjeldende politikk. Vi vet også at fotografier ble retusjert, for å fjerne personer som var stemplet som forrædere. Et velkjent eksempel er Lenin som holder tale ved Sverdlov-plassen 5. mai 1920. På fotografiet står Lenin på talerstolen, og Trotski og Kamenev i trappen opp til talestolen. Under Stalin ble fotografiet retusjert slik at det er en tom trapp som fører opp til talerstolen.
Men det finnes fakta av typen: "Trotski var sammen med Lenin på Sverdlov-plassen 5. mai 1920", eller "Flere millioner jøder ble gasset i hjel i Hitlers konsentrasjonsleire". Det er mange slike ubehagelige fakta som de sterke prøver å undertrykke. Da blir de avhengig av løgn. Derfor er løgnen de sterkes våpen.
Det finnes også et "postmodernistisk" alternativ: Hvis man ødelegger språket og fornuften, er ikke løgn lenger nødvendig. George Orwell har beskrevet den forskrudde logikken som ble benyttet for å legitimere stalinismen. I Animal Farm (1945) starter dyrene ut med syv bud. De lyder slik:
1. Enhver som går på to bein, er en fiende. 2. Enhver som går på fire bein, eller har vinger, er en venn. 3. Ingen dyr skal gå med klær. 4. Ingen dyr skal sove i en seng. 5. Ingen dyr skal drikke alkohol. 6. Ingen dyr skal drepe andre dyr. 7. Alle dyr er like.
Som kjent etablerer det seg snart en ny klasse som får absolutt makt over de andre dyrene, og de syv budene blir erstattet av ett bud: ALLE DYR ER LIKE. MEN NOEN DYR ER MER LIKE ENN ANDRE.
Frihet er slaveri Uvitenhet er styrke
Collins, Harry and Trevor Pinch: The Golem: what everyone should know about science, Cambridge: Cambridge University Press 1993 Feyerabend, Paul: Farewell to Reason, London: Verso 1987. Feyerabend, Paul: Killing Time, Chicago og London: University of Chicago Press 1995 Hacking, Ian 1983: Representing and Intervening, Cambridge, Cambridge University Press. Orwell, George: Animal Farm (1945), Harmondsworth: Penguin Books 1951 Orwell, George: Nineteen Eighty-Four (1949), Harmondsworth: Penguin Books 1954 Popper, Karl: The Open Society and Its Enimies, bd. 2, 5. utg., London: Routledge & Kegan Pauls 1966 Toulmin, Stephen: Human Understanding, Princeton, New Jersey: Princeton University Press 1972 Tønnessen, Herman og Peter Wessel Zapffe: Jeg velger sannheten!, Oslo: Universitetsforlaget 1983. Weischedel, Wilhelm: Filosofenes verden, Oslo: Aventura 1995 |