Hermeneutiske falsknerier. En kommentar til Sokal/Bricmonts Impostures intellectuellesRagnar B. Myklebust1. En "såkalt bok" "Sokal-affæren" ruller videre. Som mange vil ha fått med seg, har Alan Sokal, sammen med den belgiske fysikeren Jean Bricmont, i høst publisert boka Impostures intellectuelles ("Intellektuelle falsknerier") der forfatterne bl.a. mener å gå nærmere inn på en del kjente franske teoretikeres bruk av temaer (begreper og termer, problematikker etc.) fra matematikk og fysikk. I tillegg tar de opp noen vitenskapsfilosofiske problemstillinger, først og fremst kritikken av det de kaller "kognitiv relativisme". Deres (eller iallfall Sokals) hovedinteresse er stadig å kritisere "postmodernismen" (s. 14: "la critique de la nébuleuse postmoderne"). Alle vet vel nå at postmodernismen er et amerikansk intellektuelt "fenomen" som vanskelig lar seg avgrense, og som nettopp derfor er takknemlig å kritisere.
Kanskje er det slik for Sokal/Bricmont at hensikten (å kritisere postmodernismen) helliger midlene. Men det er nettopp på grunn av midlene at de driter seg ut, og at man, inspirert av Bruno Latour, som har omtalt Sokal-affæren som en "socalled affair", føler seg fristet til på tilsvarende vis å konkludere med at dette kun er en "såkalt" bok (se nedenfor). På den andre siden, og mer malisiøst, kan man ikke la være å like en bok som denne, der forfatterne virkelig røper hvilket spinkelt eller snarere, totalt manglende grunnlag de har for å lese de tekster de kritiserer, og virkelig går i baret når det gjelder de mest elementære hermeneutiske retningslinjer.
La meg innledningvis bare fastslå at ingensteds går Sokal/Bricmont inn på hva som kan være de ulike teoretikeres Lacan, Kristeva, Baudrillard, Deleuze/Guattari etc. mer presise intensjoner i forhold til de tekstutsnitt som kritiseres. Ingen steder blir de forsøkt satt inn i en større sammenheng. Og hemningsløst erklærer Sokal/Bricmont tekstutsnitt som meningsløse, som de som kjenner den angjeldende teoretiker rimelig godt ikke ville ha hatt problemer med å parafrasere.
Dermed faller forfatterne selv for en kritikk som ligner den de retter mot de franske påståtte "inspirasjonskilder" for postmodernismen, som ikke skulle ha forstått de videre intensjonene og konteksten til de matematiske og fysiske termer de frekt benytter seg av, og som derfor "misbruker" matematiske og fysiske teorier.
Sokal/Bricmont redegjør s. 14-15 for noe av det de legger i dette "misbruket", og pkt. 4 i oppregningen lyder som følger: "Å manipulere meningsløse setninger og å hengi seg til ordspill. Det dreier seg her om en veritabel beruselse over ordene kombinert med en overlegen likegyldighet for deres betydning" (s. 15). Men likegyldigheten overfor betydning er, som jeg håper å vise nedenfor, ikke noe mindre hos Sokal/Bricmont, og den bunner formodentlig i en voldsom motvilje mot teoretiske posisjoner som har kunnet bli brukt som hovedreferanser i den fryktelige amerikanske postmoderne diskurs.
Tanken er formodentlig å ramme denne "hovedfienden" desto hardere ved å ta fatt i de viktigste av dens påståtte læremestre. Men de burde vel ha forsøkt vist med noen eksempler iallfall hvordan de mener denne påvirkning arter seg, og om det er noen egentlig overensstemmelse mellom de opprinnelige forfatteres intensjon, og det som kommer til uttrykk i ulike sekundære anvendelser. Men da ville de altså bli tvunget til å gå inn på det man i ex. phil.-pensum kaller "intendert mening", og denne ignorerer de totalt.
Men la oss se litt nærmere på Sokal/Bricmonts framgangsmåter når de går løs på de enkelte intellektuelle "bedragere".
Bokas kapittel 1 er viet Lacan ikke hans psykoanalyse ("vi pretenderer ikke å vurdere Lacans psykoanalyse" sies det i bokas innledning), men noen av hans tallrike henvisninger til matematikken, samlet under headingene "Den psykoanalytiske topologi", "De imaginære tall" og "Den matematiske logikk" (s. 2539). Selv har jeg forsåvidt ingen spesiell kompetanse når det gjelder Lacan. "Alle vet" at han skriver vanskelig, samt at han har betydd mye for fransk psykoanalyse og strukturalistisk/poststrukturalistisk litteraturteori. Videre er min oppfatning at kritikerne av "lacanismen" oftest er mer interessante enn lacanismen selv. Men i hvilken grad er det en relevant eller interessant kritikk av lacanismen at Lacan, vurdert fra visse matematikeres ståsted, ofte ikke har tilstrekkelige kunnskaper om det han skriver om når han "appliserer" matematikk på psykoanalysen? I kapitlets konklusjon mildnes imidlertid denne kritikken en smule, når Sokal/Bricmont skriver at "Lacan har en vag idé om de matematikker han skriver om (men ikke særlig mer)." (s. 38) Mer relevant kanskje: Lacan forklarer ikke de matematiske begrepers relevans for psykoanalysen (s. 27). Med hvilken hensikt (og ut fra hvilke argumenter) kan han hevde at nevrosens struktur er en torus ("smultring")? Men her er foreløbig Sokal/Bricmont ærlige, beskjedne, eller taktisk sofistiskerte nok stryk det som ikke passer i lys av det etterfølgende til å la spørsmålet stå åpent...
Sokal/Bricmonts kapittel 2 er viet Julia Kristeva (s. 4149). Hennes synd er hovedsaklig å ha misbrukt mengdelæren bl.a. i bøkene Semeiotiké og La révolution du langage poétique. Også hos henne blir ifølge Sokal/Bricmont den matematiske terminologi brukt uten forklaring eller begrunnelse (s. 49), og i likhet med Lacan har Kristeva riktignok stort sett en vag idé om den matematikken hun henviser til selv om hun åpenbart ikke alltid forstår betydningen av de termer hun bruker. Men, fortsetter Sokal/Bricmont, "hovedproblemet som disse tekstene gir opphav til, er at [Kristeva] på ingen måte redegjør for hvilken relevans disse matematiske begreper skulle ha innenfor de områdene hun gir seg ut for å studere lingvistikk, litteraturkritikk, politisk filosofi, psykoanalyse og etter vår oppfatning skyldes dette den gode grunn at det ikke finnes noen." Merk hvordan Sokal/Bricmont her tør å gå et hakk lenger enn hva de gjør angående Lacan... Videre: "Hennes formuleringer har mer mening enn Lacans, men hva lærdommens overfladiskhet angår overgår hun endog ham." Denne perlen av en tvetydighet kan man forsåvidt gruble lenge over...
Dermed avslutter forfatterne sitt kapitel om Kristeva. Men jeg må faktisk si at jeg i liten grad tiltror Sokal/Bricmont noen kompetanse når det gjelder å avgjøre om henvisninger til matematikken har relevans eller ei på de fagområder som er nevnt i tilknytning til Kristeva. Ikke minst på bakgrunn av deres temmelig sviktende evner til nærlesing av tekster, som vi skal komme mer detaljert inn på nedenfor. La psykoanalytikere, litteraturvitere etc. avgjøre om henvisninger til matematikken kan klargjøre noen poenger eller ei innenfor deres disipliner. Og om nå noen poenger skulle vise seg også å kunne bli framført uten henvisning til matematikk betyr det at matematikken er blitt misbrukt? Nei, det betyr jo bare at den kan ha vært et praktisk, men kanskje ikke essensielt hjelpemiddel for framstillingen.
I kapittel 4 er det tur for Luce Irigaray og hennes "kritikk av den "maskuline fysikk"" (s. 101113). Sokal/Bricmont har vist hennes tekster (les: tilfeldige biter av hennes tekster) til spesialister i anvendt matematikk og væskemekanikk, og fått som reaksjon "at hun ikke vet noe om deres disipliner, og at hennes argumenter ikke kan tas alvorlig". Jeg kjenner for lite til Irigaray for å kunne være særlig konkret her. Men var disse vitenskapsmennene (jeg antar at termen tross alt er dekkende her...) også spesialister i feministisk tekstteori? Først da ville vel svarene deres kunne vært relevante, i den forstand Irigay såvidt jeg skjønner på ingen måte har pretensjoner om å framstå som fysiker...
I kapittel 7 er det Jean Baudrillard som får gjennomgå (s. 135140). For min del har jeg alltid betraktet det vi kanskje kunne kalle hans "metasosiologiske spekulasjoner" som interessante, om enn noen ganger litt kjappe og også problematiske, i den forstand at han ofte "tar av" i forhold til empirien. Om dette er mer av et ankepunkt mot en sosiolog, som kanskje ikke har et historisk overlevert "metaspråk" å ty til, enn mot en filosof, som alltids kan henvise til et forsøk på å kartlegge "transcendentale" mulighetbetingelser snarere enn empiri, er imidlertid uvisst. Sokal/Bricmont vil uansett slå ned på Baudrillards hyppige anvendelse av en (natur-)vitenskapelig terminologi, og plasserer ham dermed sammen med Lacan og Kristeva i gruppen av dem som bruker de matematiske begrepene utenfor deres kontekst. Ja, Baudrillard anklages endog for å finne opp nye begreper (FY!), som f.eks. "hyperespace réfraction multiple".
Spørsmålet er selvfølgelig om Baudrillard er nødt til på denne måten å ("mis"-)bruke naturvitenskapelig terminologi, eller om han ville være i stand til å formulere sine poenger uanhengig av denne. En liten smakebit i så måte gir den nylig utkomne intervjuboka Le paroxyste indifférent. Entretiens avec Philippe Petit (Paris, ditions Bernard Grasset, 1997) som viser at han muntlig er i stand til å formulere seg mer nøkternt og i en intervjusituasjon ikke så lett blir "forført" av sin egen hang til ordspill etc. (Bemerk i så måte forskjellen mellom intervjupassasjone, og et par kortere essays av Baudrillard, som også er inkludert!). Om Baudrillard mener Sokal/Bricmont seg for øvrig kompetente til å formulere følgende kraftsalve:
"I Baudrillards arbeider finner man et stort antall vitenskapelige termer som benyttes uten hensyntagen til deres betydning og plasseres i en kontekst der de helt åpenbart ikke er relevante. Om man oppfatter dem som metaforer eller ei, er det uansett vanskelig å se at de spiller noen annen rolle enn å gi banale observasjoner om sosiologien og historien et skinn av dybde. Forresten er den vitenskapelig terminologi blandet med en ikke-vitenskapelig terminologi anvendt med den samme lettvinthet. I siste instans må man spørre seg hva som ville være igjen av Baudrillards tenking hvis man fjernet hele det språklige ferniss som dekker den." (s. 140)
Når det gjelder det siste spørsmålet, gir intervjuboka jeg allerede har henvist til et svar. Hva spørsmålet om sosiologiske banaliteter eller ei angår og uansett hvor lite tilfreds jeg selv kan være med deler av Baudrillards teoretiske utvikling etter L'échange symbolique et la mort så tiltror jeg ikke Sokal og Bricmont noen evne til vurdering av akkurat dette. Her ville jeg ha henvendt meg til kritiske sosiologer og samfunnsvitere.
På dette tidspunkt i framstillingen burde vi ha fått presentert "skjemaet" til Sokal/Bricmont flere ganger: En forfatter (teoretiker) tar naturvitenskapelige begreper (fra matematikk, fysikk etc.) ut av deres "disiplinære" sammenheng, og bruker dem der de påstås ikke å ha noen innlysende relevans; samtidig viser denne transposisjonen at vedkommende har et i beste fall overflatisk kjennskap til dem. Videre: Selv om det påstås at at man ikke foregir å "vudere" Lacans psykoanalyse, Deleuzes filosofi etc., blir det likevel antydet (eller som over, når det gjelder Baudrillard, direkte erklært), at det dreier seg om banaliteter som kles opp i hyperteoretiske gevanter, eller rene meningsløsheter.
Denne behandling utsettes også Paul Virilio for, i kapittel 9 (s. 153158). Men her må man bare utbryte, overfor Sokal/Bricmonts påstander: "Er det en urbanist i salen?" For igjen er det innlysende at det er bare innenfor den disiplin Virilio tilhører, at man egentlig kan vurdere innholdet i hans teorier. Og igjen, som med Baudrillard: Virilios (kritiske) intensjon kan være fullt ut relevant, selv om det skulle være slik at han anvender (f.eks.) kvante-teoretiske begreper noe skjødesløst. [2]
I kapittel 8 (s. 141153) foregir Sokal/Bricmont å behandle Deleuze/Guattaris tekster eller slik de selv uttrykker det, "vi vil analysere den delen av verket hvor forfatterene behandler fysikk og matematikk". "Verket"... altså de mer enn tjue bøkene Deleuze og Deleuze/Guattari har skrevet? Og i tillegg det Guattari har skrevet? Vel... I realiteten kommenteres kun en bit av Qu'est-ce que la philosophie, og et par utdrag av Différence et répétition, sammen med en ekskurs til Logique du sens. En passasje fra Guattaris Chaosmose gjengis, men kommenteres ikke.
Metoden er igjen den samme, enkle: "Vitenskapelige" dvs. naturvitenskapelige termer utpekes, man foregir å uttale seg om bruken av dem, sammen med litt sammenbindende/resymerende kommentarer.
Om vi ikke allerede var klar over begrensningene ved Sokal/Bricmonts lesemåte, blir vi det nå. Allerede ved examen philosophicum lærer f.eks. norske studenter det elementære poenget om den hermeneutiske sirkel og vekselgangen mellom helhetsforståelse og delforståelse. Og man skulle vel tro at Sokal/Bricmont har noe lignende i tankene når de anklager franske teoretikere for å rive matematiske og fysiske begreper og problematikker ut av deres sammenheng, og dermed vil sørge for ikke å kunne bli kritisert for det samme selv. Men nei. Tekstbitene de har valgt ut fra Deleuze og Deleuze/Guattari begynner alle abrupt midt i passasjer som Sokal/Bricmont ikke bryr seg om å gi premissene for og man har mistenke om at noe tilsvarende gjelder de andre teoretikere de "behandler". Hvis vi nå går tilbake til bokas introduksjon, kan vi der lese det følgende, som etter min oppfatning er svært avslørende:
"Etter som sitatene gjengitt i [Sokals opprinnelige parodi i Social Text] var relativt korte, samlet Sokal deretter en rekke lengre tekster som bedre skulle la det bli mulig å vurdere måten vitenskapene ble behandlet på av de angjeldende forfattere og lot disse utsnittene sirkulere blant kolleger. Deres reaksjon var en blanding av latter og vantro: de hadde vanskelig for å tro at noen kunne skrive det de hadde foran øynene. Dessuten foreslo flere ikke-vitenskapelige lesere å forklare nøyaktig på hvilken måte de siterte tekster var meningsløse. Fra da av har vi samarbeidet for å lage analyser og kommentarer, hvis resultat er det foreliggende arbeid" (s. 1314).
Det er altså nærmest et "gruppearbeid" man har foran seg, som ikke akkurat imponerer ved sin hermeneutiske subtilitet: Sokal har sittet og bladd i en rekke franske bøker, når han har funnet et eller annet om matematikk og naturvitenskap, har han funnet fram saksa, og deretter latt utklippene sirkulere. Og ingen av hans kompanjonger har kommet på at det ville være nødvendig å plassere utsnittene i relasjon til den kontekst eller det prosjekt de stammer fra, eller den intensjon de inkarnerer. Man kan klippe hvor som helst, og jo mer tilfeldig, jo bedre: For da blir jo tekstbitene maksimalt uforståelige!
For øvrig finner man ingen nøyaktige forklaringer av "på hvilken måte de siterte tekster er meningsløse", bare korte proklamasjoner om at de er det. Samt til tider en veksling i innvendingene, f.eks. fra betoningen av det påstått banale i tekstene, til betoningen av at det krever mye kunnskap (dvs. "for mye"?) for å forstå dem (jfr. fotnote 175, side 145). Med andre ord, alt man gjør, blir brukt mot en. Verken den hermeneutiske sirkel, eller noe "principle of charity" blir applisert her...
Hvis jeg kan tillate meg en liten ekskurs: Ett av problemene ved å lese Deleuzes, og Deleuze/Guattaris tekster (iallfall hvis man er opptatt av det strengt begrepsmessige), er at de seinere bøker forutsetter de tidligere, i den forstand at begreper som introduseres og bygges opp i ett arbeid, deretter tas for gitt, og eventuelt videreutvikles i de neste, uten at forfatterne nødvendigvis signaliserer om dette. Dette kan gjøre det vanskelig, rent begrunnelsesmessig, for en leser som starter med det som i realiteten er en konklusjon og en videreutvikling. For det andre tar deres tekster svært ofte avsett i passasjer av andre forfattere (filosofer, vitenskapsmenn, skjønnlitterære forfattere), passasjer som de tar for gitt og gir dristige tolkninger av, eventuelt appliserer i andre kontekster. Dette impliserer forsåvidt flere ting, hvorav jeg vil nevne et par: Deleuze/Guattaris tekster er på mange måter ikke "mer verdt" enn de tekster de leser om man skal bringe inn det gamle skillet "primærtekst" og "sekundærlitteratur" ligger de snarere mellom disse to kategorier; noe som selvfølgelig forklarer hvorfor så mye "sekundærlitteratur" om Deleuze/Guattari er såvidt skuffende. [3] Selvfølgelig kan det tenkes at noen av "applikasjonene" på tvers av disiplingrensene vil bli opplevd som problematiske sett innenfra de enkelt fagdisipliner. F.eks. generaliserer Deleuze/Guattari flere steder fra lingvisten Hjelmslevs grunnskjema innhold/uttrykk, og den videre inndelingen av "innholdsside" og "uttrykksside" i stoff, substans og form. I Mille plateaux (del 3, s. 5395) skjer f.eks. dette i direkte tilknytning til betraktninger om Hjelmslevs "spinozisme". Et i utgangspunktet lingvistisk skjema blir altså gjort gjeldende for totaliteten av virkeligheten. Om lingvistene reagerte som fundamentalistene Sokal/Bricmont, ville de ha protestert høylydt. Men da ville de samtidig misforstått intensjonen bak dette "misbruket". Og jeg opplever det som svært spennende når nesten "alt" (dvs. ulike begreper, begrepsskjemaer osv. fra nesten alle tenkelige fagområder) kan bli filosofi, dvs. plasseres i strategiske kontekster der det blir forsøkt gjort filosofisk relevant, samtidig som forfatterne i i liten grad er opptatt av spørsmålet om det er fagvitenskapelig relevant.
Og dermed blir f.eks. de vilkårlig tilskårete (eller bevisst trunkerte) utsnittene f.eks. fra Différence et répétition, som Sokal/Bricmont vil gjøre så mye ut av, helt uinteressante atskilt fra den filosofiske intensjon som besjeler dem for Différence et répétitions vedkommende forsøket på å etablere en kritisk transcendentalfilosofi som harmonerer med "strukturalismen", og da ikke bare en lingvistisk, men også en biologisk og kanskje en "matematisk" strukturalisme. Det "empiriske" forstås her som et resultat av aktualiseringen av bestemte "transcendentale" idéer, og det er i opparbeidelsen av denne "idélæren" at Deleuze forsøker å lese inn stoff fra differensialregning m.m. [4]
Eller omvendt: På bakgrunn av det foregående forstår man hvorfor tekstbitene må påstås å være meningsløse, eller iallfall ekstremt dunkle, av Sokal/Bricmont: For dem henviser matematiske teorier kun til matematikken, fysiske teorier kun til fysikken, etc.; å bruke matematikk eller fysikk (og enda verre: å føye dette sammen med biter fra andre disipliner) til å utsi noe om grunnstrukturene i det "værende", er uhørt!
Siden vi nå har beveget oss et stykke inn i forutsetningene for den type "diskurs" som Deleuze og Deleuze/Guattari praktiserer, tar jeg sjansen på å fortsette: Ett tredje "problem" (eller en ytterligere særegenhet, om man vil), ved Deleuzes tekster og de han har forfattet sammen med Guattari, er hans store kjennskap til mer "esoteriske" eller marginale skikkelser innenfor de forskjellige fagdisipliner, og som han ofte støtter seg på når han griper inn i "etablerte" filosofiske problemstillinger for å stille dem på annen måte. Så også når det gjelder hans lesning av differensialregning.
Når Sokal/Bricmont siterer fra noen av de stedene i Différence et répétition der Deleuze knytter an til differensialregning, så ignorerer de imidlertid ikke bare det helhetlige projekt Deleuze arbeider innenfor; de klipper også bort avsnitt som inneholder henvisninger til f.eks. Salomon Maimon, Hoené Wronski og Bordas-Demoulin etc., som ville gjort det tydelig at vi befinner oss i en filosofisk, ikke i en matematisk kontekst, og de ser bort fra at Deleuze, som lar seg inspirere bl.a. av de ovennenvnte, uttrykkelig plasserer dem i det han kaller "l'histoire ésotérique de la philosophie différentielle". (Maimon bruker såvidt jeg har forstått bl.a. differensialregning for å overvinne den kantianske dualitet mellom begrep og anskuelse. Ville Maimon dermed blitt betegnet som en intellektuell bedrager av Sokal/Bricmont? Det er vel ikke usannsynlig...)
Sokal/Bricmont presterer å stille følgende spørsmål, i forbindelse med sine utvalgte sitater: "Når alt kommer til alt, så må man spørre seg om hva de tjener til, alle disse mystifiseringer angående matematiske gjenstander som har vært vel forstått i mer enn 150 år." Dette må enten være uttrykk for en håpløs naivitet, eller også for at de verken vil eller kan gå inn i Deleuzes filosofiske problemstillinger. Men man kan ikke diskutere "Deleuze og differensialregningen" uansett om Deleuze gjør visse blundere eller ei, hvilket for øvrig ikke konkretiseres av Sokal/Bricmont uten å gå inn både på Deleuzes intensjoner, og på de forfattere han mobiliserer fra. Eller mener Sokal/Bricmont ganske enkelt at at det ikke er tillatt å bruke differensialregningen i filosofiske siktemål som måtte ligge fjernt fra visse matematikere og fysikeres mer "spontane filosofi"?
Kapitlet om Deleuze/Guattari avsluttes med et langt sitat fra Guattaris bok Chaosmose (1992). Sitatet presenteres slik: "Etter vår oppfatning inneholder dette utsnitt det mest fullkomne eksempel på en tilfeldig blanding av vitenskapelige, pseudovitenskapelige og filosofiske termer som man kan finne. Bare et geni kunne skrive det" (s. 150).
Nåja. Bare hermeneutiske "genier" som Sokal/Bricmont ville vel finne på å begynne sitt utsnitt på et tilfeldig sted midt i en passasje, slik at man for det første ikke vil kunne forstå hva utsnittet umiddelbart henviser til. For det andre, bare hermeneutiske "genier" ville unnlate å etablere den problematikk eller kontekst det her henvises til, og for det tredje, bare hermeneutiske genier ville unnlate å opplyse om at Chaosmose i hovedsak er en popularisering av Guattaris "magnum opus" Cartographies schizoanalytiques , og at mange begrepers umiddelbare kontekst vil man finne der... Men jeg har allerede tilstrekkelig belastet lesernes tålmodighet, dermed vil jeg unnlate å forklare/parafrasere det tekstavsnitt som Sokal/Bricmont gjengir, og som de altså impliserer er "meningsløst". Likevel: Den overordnede "nøkkel" til mye av det siste Guattari skrev, også til det som siteres her, er å betrakte det som en samlesing av temaer fra semiotikk/utsigelsesteori, kybernetikk/teknologifilosofi, psykoanalyse/fenomenologi m.m., der Guattari bl.a. søker å utvikle begreper som gjør en i stand til å tenke væren, ikke som noe som skulle hvile på et homogent "fundament", men som et prosessuelt produkt av vesensforskjellig faktorer, av en "heterogenese". Herav tanken om en "prosessuel, polyfonisk Væren" som bl.a. opptrer i den tekstbit som gjengis av Sokal/Bricmont.
Som allerede påpekt, gjør Sokal/Bricmont på mange måter det samme med de teoriene de siterer, som det de beskylder de påståtte "inspiratorene for postmodernismen" for å gjøre: Lese og henvise, uten å forstå. Rive ting ut av sammenhengen. Men boka deres inneholder flere kapitler enn de jeg har behandlet. F. eks. ett langt et om "Kognitiv relativisme i vitenskapsfilosofien", ett om "Kaosteori og "postmoderne vitenskap"", osv. Her finner man noe som ligner på argumentasjon.
Kapitlet om kognitiv relativisme er den lengste sammenhengende teksten i boka, på knapt 50 sider. Her diskuteres utviklingen i nyere "etter-positivistisk" vitenskapsfilosofi (Popper, Quine/Duhem, Kuhn, Feyerabend), såvel som vitenskapssosiologiens "strong program" (Bloor m.fl.) og Bruno Latour. Den ender med å pledere for en realisme, og en heller naiv sådan. Det er nok for en gangs skyld ærlig ment, men ikke særlig sofistikert. Og det aner en at Sokal/Bricmont neppe ville ha kunnet fullføre en vitenskapsfilosofisk framstilling i boklengde, og at det godt kan være at hovedgrunnen til at de får utgitt dette i bokform, er publisiteten om "Sokal-affæren", samt deres angrep på kjente franske intellektuelle ("godt stoff", osv.).
I sin epilog streifer de riktignok inn på en del generelle spørsmål om forholdet mellom human- og sosialvitenskapene på den ene siden, og naturvitenskapene på den andre, hvorav noen er relativt trivielle, andre tilsynelatende relevante for de temaer de har forsøkt å diskutere: Om ikke å imitere de eksakte vitenskaper (s. 189), om å unngå scientisme i humanvitenskapene (s. 193), etc. Videre insisterer de på at "vitenskapen ikke er en "tekst"", i den forstand at de eksakte vitenskaper ikke kan utgjøre et reservoar av metaforer parate til å bli anvendt i menneskevitenskapene (s. 189).
Men det er klart at vitenskapene også innbefatter "tekster", selv om de ikke kan reduseres til dette, og at vitenskapsmennene ikke kan kreve å ha disse tekstene i fred, eller å skulle "godkjenne" enhver behandling av dem. Her er vi inne på et tema som er blitt reist av flere, eksempelvis av fysikeren Jean-Marc Lévy-Leblond, i kjølvannet av "Sokal-affæren", nemlig spørsmålet om det virkelig skulle være sånn at fysikken har et eget og "rent" språk som andre disipliner deretter med urette går ut og anvender metaforisk. Nei, hevder Lévy-Leblond, fysikken har faktisk ikke et eget språk. Den metaforiske anvendelsen av fysikkens termer på andre områder er bare et ekko av fysikkens uavvendelige tilgang til det hverdagsspråk der den henter sine termer. Dermed er ikke fysikerne autoriserte til å utøve en kontroll av enhver diskurs som henviser til deres egen disiplin. (jfr. Lévy-Leblond i La Recherche, juni 1997, og Sokals "svar" i tidsskriftets novemberutgave.)
Men: Å anvende termer fra ulike displiner for å tenke Væren, er dette å anvende dem "metaforisk"? Har ikke både filosofiens og naturvitenskapenes språk sin opprinnelse i en grunnleggende "metaforisitet"? Verken filosofien eller fysikken kjennetegnes vel ved å ha mange grunnleggende termer som opprinnelig bare har vært deres egne. Hvilket vel antyder at disse spørsmål må stilles på en helt annen måte enn det som impliseres av Sokal/Bricmonts bok.
Fotnoter [1]Alan Sokal & Jean Bricmont: Impostures Intyellectuelles, d Odile Jacob, Paris 1997. [2] Den samme Philippe Petit som står bak den ovennevnte intervjubok med Baurillard, har for øvrig også lagd en tilsvarende bok med Virilio (Paul Virilio: Cybermonde, la politique du pire. Entretien avec Philippe Petit, Les éditions Textuel, Paris 1996) som gir en god og forholdvis tilgjengelig innføring i Virilios teoretiske prosjekt. [3] Imidlertid har Deleuze avvist at han "kommenterer" tekster: "Jeg framstiller meg på ingen måte som en kommentator av tekster. For meg er en tekst bare et lite tannhjul i en ekstra-tekstuell praksis" (fra diskusjonen i Nietzsche aujourd'hui, bind 1, Paris, d. U.G.E., 1973). [4] For diskusjonene om strukturalismen og transcendentalfilosofien, se også Deleuzes artikkel om strukturalismen fra 1967 i Chatelets filosofihistorie, bind 4 i pocketutgaven (La Philosophie au XXe siécle,d. Marabout, Verviers, 1979), og for øvrig Jean Petitots Morphogenése du Sens (Presses Universitaires de France, Paris 1985), som altså flere år etterpå, men da i tilknytning til René Thoms katastrofeteori assosiert med Greimas-skolens semiotikk, tar opp igjen temaer fra en problematikk som Deleuze da for lengst har forlatt. |