Debatten om "Klodens sande tilstand" av Vidar Enebakk "Klodens sande tilstand" av Björn Lomborg Om miljøkapital, vekst og økonomisk system av Erik Dammann Anti-naturvern av Erling Fossen Debatten om "Klodens sande tilstand" Vidar Enebakk Den 12. januar i år kunne man i den danske avisen Politiken lese en kronikk om "Klodens sande tilstand". At tittelen kanskje var litt for bombastisk, kom tydelig fram i den intense debatten som fulgte i avisen de neste ukene, en debatt som gikk helt opp til ministernivå. Motstanderne mente nemlig også å besitte sannheten om klodens tilstand, ikke minst underbygget av Lester Browns mange utgaver av State of the World - miljøbevegelsens årlige bibel hva angår krisemaksimering og dommedagsprofetier om miljøkrisa. Kronikkforfatteren Bjørn Lomborg hadde tatt for seg den kjente klagesangen om jordens undergang, og konkluderte ganske entydig at "Der er blot æt problem. Den er ikke sand." "Miljøkrisa" skulle tilbakevises en gang for alle. Og Lomborg, ansatt på Institut for Statskundskab ved universitetet i Aarhus, hadde sammen med seks studenter gjort en grundig jobb. Basert på statistikker, vitenskapelige rapporter og med henvisninger til tunge aktører som WHO, Verdensbanken, WWF og World Resources Institute, ble ytterligere fire kronikker publisert i Politiken: "Aldrig mangel på råstoffer" (19.01), "Truet: Arter eller sandheden?" (26.01), begge signert av Bjørn Lomborg, og til slutt "Menneskeskabt drivhuseffekt" (02.02) av studenten Ulrik Larsen. Og i høst ble det bok av det hele. Punkt for punkt ble dystopiene tilbakevist: jordens ressurser er ikke begrensede og vi er ikke på vei mot en råstoffkrise, mat finnes det også nok av og aldri har færre mennesker dødd av sult, fattigdommen synker og levealderen stiger, luften og vannet er renere enn noen gang og regnskogene og dyreartene er overhodet ikke truet. "Alligevel hører vi kun klagen." Hvorfor? Forskjellige grunner ble ramset opp - legitimering av forskningsmidler, medienes behov for store overskrifter og så videre - men svarene til Lomborg og hans studenter er kanskje ikke det mest interessante. æ redusere motstanderens argumenter til bakenforliggende interesser og motiver, for dermed å frata dem deres vitenskapelige pretensjoner, er en velkjent strategi - ikke minst innenfor marxistisk ideologikritikk. Det som er mer interessant, og som knytter en slik sosialreduksjonisme til Lomborgs vitenskapelige avsløringsstrategier, er den totale mangelen på refleksjon omkring deres egen posisjon og argumenter. Selv er de jo "vitenskapelige", både marxistene og de danske kranglefantene. Artiklene er i så måte gjennomsyret av begreper som "målbare, fysiske indikatorer", "historiske data", og at vi bør fokusere på "de objektive tal og ser på situasjonen, som den faktisk ser ud", satt i motsetning til "simple teorier" og "usande modeller". De andre har skjulte motiver med det de gjør, og følgelig er det de hevder heller ikke sant. Denne strategien er imidlertid også vanlig blant miljøvernsforkjemperne. Ubehagelige vitenskapelige resultater tilbakeføres til konspirasjoner og oppdragsforskning finansiert av bilindustri og oljeprodusenter, for å motbevise påstandene fra de 2.500 forskerne i FNs klimapanel (IPCC) om at temperaturøkningen på jordkloden er påvirket av menneskelig aktivitet. Dette gjelder for eksempel de amerikanske forskerne Fred Singer, Robert Balling og Patrik Michaels, som blant annet refereres av Fremskrittspartiets miljøpolitiske talsmann ¯yvind Korsberg som grunnlag for partiets skepsis til klimapanelets resultater (Intervju i Dagens Næringsliv, 17. juni 1998:21). Den amerikanske journalisten Ross Gelbspan viser i boken The Heat is on (1997) hvordan disse tre forskerne alle står i forbindelse med selskaper som Sun Oil, Exxon og Shell, og hvordan de har mottatt store summer fra Kuwait og fra tysk og amerikansk kullindustri. Og dermed skulle de være gjendrevet som lite troverdige: kjøpt og betalt. Det problematiske med Lomborgs posisjon er at han ikke kan tilbakedrives like enkelt. Det finnes ingen åpenbare koblinger til oljeindustrien eller andre oppdragsgivere. Dessuten hevder han selv å være på lag med miljøet, og hevder at: "Man kan godt være for miljøet uden at være pessimist." Lomborg argumenterer på vitenskapens premisser, og det krever andre svar. Dette understrekes også av Nils Bredsdorff, leder av Greenpeace i Danmark, som skriver at "Bjørn Lomborg [...] har gjort dansk miljødebat en stor tjeneste. Han har formidlet en vigtig internasjonal diskussion til os, bearbeidet den i en provokerende form så den tvinger også modvillige debattører frem. Og så har han fremlagt klare politiske budskaper, man kan tage stilling til." Han hevder videre at "der er tale om en ny måde at kritisere aktiv miljøpolitik på. Det som adskiller Lomborg fra reklamefolk og talsmænd fra olie og kemiindustri [...] er [...] nettopp formen, de mange henvisninger [...] og det videnskabelige tonefald, kronikkerne har." <bunnote: Bredsdorff hadde to innlegg i debatten, henholdsvis 5. og 13. februar. Sitatet er hentet fra [www.greenpeace.org/~dk/notatbreve/lomborg.html]> Både i Lomborgs kritikk og i miljøvernernes forsvar reduseres vitenskapelige pretensjoner i stor grad til bakenforliggende økomomiske motiver og interesser (oljeindustri, forskningsmidler, opplagstall etc.). Den danske debatten har hovedsaklig vært preget av at man enten krangler om vitenskapelige fakta, eller reduserer motstanderens vitenskapelighet. ARR ønsker å problematisere dette, og muligens bringe debatten et skritt videre. Det første kan være å drøfte hvordan vitenskapen i alt for stor grad har fått dominere i miljøspørsmål, og hvordan vitenskap i seg selv er uttrykk for visse verdier - på bekostning av andre, som dermed fortrenges. Videre bør det diskuteres hvordan en slik kvasi-rasjonalisering av den så verdiladede miljødebatten, med vektleggingen av vitenskapelige fakta og bakenforliggende motiver, kan bidra til å tilsløre hvor dyptgripende forbindelsene er mellom vitenskap og verdier, mellom økonomi og økologi, mellom vekst og vern. Miljøretorikken i dag handler jo primært om "salg og kjøp av utslippskvoter", om "miljøavgifter" og om "ressursforvaltning". Miljøvern er blitt økonomi. Hva er det som har skjedd? Kristin Asdals bok Knappe ressurser? (1998) begynner der Kaltenborns artikkel i dette nummer slutter - med etableringen av miljøverndepartementet i 1972 - og hun spør innledningsvis: "Hva slags form for kunnskap har norsk miljøpolitikk vært utformet ved hjelp av?" (s.9). Undertittelen ¯konomenes grep om miljøfeltet indikerer utgangen på denne kontroversen, og boken er "[...] et forsøk på å se finansdepartementet og økonomenes engasjement nettopp som uttrykk for politikk og verdier" (s.17). Hun viser hvordan debatten om departementets profil utover 1970-tallet i stadig større grad fløt over i en økonomisk diskurs, delvis på grunn av finansdepartementets strategier, for å hindre at miljøverndepartementet skulle erstatte deres posisjon som et slags overdepartement, og delvis fordi disse etterhvert valgte "å snakke økonomenes språk". Men på samme måte som Lomborgs vitenskapelige "data" bestrider miljøbevegelsens vitenskapelige pretensjoner, var også sosialøkonomiens vitenskapelighet høyst vilkårlig: "Dermed var situasjonen den at både miljøverndepartementet og finansdepartementet tok økonomiske resonnementer til inntekt for sitt eget syn" (s.186). ARR ønsker å gripe fatt i noen av disse problemstillingene i forhold til miljø, vitenskap og økonomi. Selv om debatten i Politiken ikke i noen vesentlig grad ble formidlet til Norge, er den likevel sentral ettersom lignende holdninger og oppfatninger sirkulerer overalt også her. Sist ut i så måte er ¯. Noreng, S.S. Andresen og P. Anker-Nilssen ved Handelshøyskolen i Bergen (sic!) med boken Klima for alle pengene! (1998). De viser hvordan fremtredende politikere egennyttig har brukt miljøretorikk for å fremme og befeste egen posisjon (les: Al Gore, Gro Harlem Bruntland og ikke minst Margaret Thatcher i konflikten med kullgruvearbeiderne). Stadig vekk møter man folk som uten å blunke kan avskrive CO2-effekten, eller som hevder at den forespeilede matmangelen i verden kun skyldes en feiltolkning av Malthus. Men med hvilken kompetanse? Og hvilke intensjoner? På samme måte kan og bør man også stille spørsmål ved miljøbevegelsens argumenter og vitenskapelige belegg, eller i hvilken grad miljødebatten "hypes" for at staten skal kunne ta inn såkalte grønne skatter. I begge tilfeller er man uansett utlevert til vitenskapen og økonomien - men kanskje også til seg selv? For hvilket ansvar har man i økologiens tidsalder, være seg som vitenskaper, akademiker eller som enkeltindivid? Hvordan skal vi orientere mellom vitenskapelige posisjoner som tilsynelatende slår hverandre i hjel? Hvis man radikaliserer de kunnskapsteoretiske perspektivene ovenfor til også å gjelde oss selv, hva er det da som preger og påvirker vår stillingstagen? Er det slik at vi snarere i utgangspunktet har bestemt oss for å tro på miljøkrisa eller ikke, og i så fall, hvorfor leker vi så vitenskapelige når vi argumenterer for eller imot? Er de som velger å tro på krisa bare politisk korrekte romantikere? Og de som har gjennomskuet romantikken, vil de primært legitimere sitt eget høye konsumbehov eller dreier det seg eventuelt bare en ny utgave av den postmoderne teori-onaneringen om at "jeg-er-flinkere-enn-deg-til-å-dekostruere-alt"? Eller tror vi fortsatt på vitenskapen?? Kanskje er det snarere slik at vitenskapen og økonomien allerede er en del av oss selv, av vår kunnskap, tenkning og stillingstagen til spørsmål om natur og miljø - slik Asdal spørrende antyder: "vi har alle blitt sosialøkonomer" (s.201). Så blir spørsmålet hvordan vi selv kan bruke vår kunnskap, og refleksjonene omkring denne kunnskapens og vitenskapens status, til å belyse forholdet mellom miljø, vitenskap og økonomi - og andre verdisystemer. ARR trykker Lomborgs første artikkel "Klodens sande tilstand", og i tillegg har vi fått to kommentarer: Erik Dammann, grunnlegger av Fremtiden i våre hender og leder for Forum for systemdebatt, tar til orde for en annen tilnærming til disse spørsmålene med utgangspunkt i begrepet om "naturkapital". Erling Fossen, snart på banen med boken Anti-naturvern, trykker Lomborg til sitt hjerte. ARR inviterer til debatt. Litteratur: Asdal, Kristin: Knappe ressurser? ¯konomenes grep om miljøfeltet, Universitetsforlaget, Oslo (1998) Fossen, Erling: Anti-naturvern, Pax forlag, Oslo (1999) Gelbspan, Ross: The Heat is on. The High Stakes Battle over Earth's Threathened Climate, Addison-Wesley, Reading, Mass. (1997) Lomborg, Bjørn: Klodens sande tilstand, Centrum, Viby (1998) Noreng, Gunnar m.fl.: Klima for alle pengene!: klimapolitikk - økonomisk risiko for Norge?, Universitetsforlaget, Oslo (1998) "Klodens sande tilstand" Bjørn Lomborg Vi kender alle Klagen: Det går dårligt med miljøet her på jorden. Vores ressourcer er ved at løbe ud. Der bliver stadig flere mennesker og stadig mindre mad. Luften er dårlig, vandet dårligere. Planetens dyrearter uddør i stort tal–vi dræber mere end 40.000 om året. Vi forurener vores jord, den frugtbare muld forsvinder, vi asfalterer vores marker, ødelægger naturen, decimerer biosfæren og ender med at dræbe os selv. Vi nærmer os faretruende den endelige grænse for bæredygtigheden. Grænserne for vækst viser sig. [1] Vi kender Klagen og har hørt den så tit, at endnu en gentagelse er – ja, næsten betryggende. Der er blot æt problem. Den er ikke sand. Vi løber aldrig tør for olie eller ressourcer. [2] Der bliver stadig mere mad pr. person på kloden. Stadig færre sulter. [3] I år 1900 levede vi i gennemsnit 30 år; i dag lever vi 65 år. [4] I følge FN har vi reduceret fattigdommen mere de sidste 50 år end de forgående 500 år, og vi har reduceret den i næsten alle lande. [5] Drivhuseffekten er yderst tvivlsom. [6] Vi mister ikke 25-50% af alle arter i vores livstid – vi mister stort set ingen. [7] Verdens største studie til 3,5 milliard kroner viste, at syreregn ikke dræber skovene, [8] og FN [9] og de europæiske forstorganisationer er enige. [10] Luft og vand bliver stadig mindre forurenet. [11] Menneskeheden har fået det bedre på næsten alle målbare, fysiske indikatorer. Alligevel hører vi kun Klagen. MILJ¯ ER VIGTIGT. Afgørende politiske og økonomiske beslutninger bliver i dag truffet delvist på baggrund af en miljøvurdering. I vores privatliv bliver vi konstant konfronteret med en dårlig miljø-samvittighed. Vi bliver belært af utallige forskere og beslutningstagere, at jorden i dag er en truet planet. Greenpeace og World Watch Institute giver os rapporter om den økologiske nedtur, nobelpristagere fra litteratur til medicin publicerer en “Advarsel til menneskeheden” [12], og USAs vicepræsident, Al Gore betror os, hvordan han selv har set de afsvedne træer og rørt ved de døde koralrev. [13] Vi bliver urolige. MEN HVORFOR tror vi, det går så galt med miljøet? Der er flere årsager. Vi har ofte en forbløffende dårlig intuition. Det gør os til lette ofre for simple men usande modeller. Samtidig bliver forskning systematisk støttet, så vi kun hører de negative konklusioner. Endelig er medierne også primært negativt fokuserede. Vores intuition omkring væsentlige, naturvidenskabelige problemstillinger er ringe. Vi bekymrer os f. eks. om affaldsophobningen. Hvor skal vi dog efterhånden gøre af alt vores skrald? Problemet opstår, fordi vi kigger ud i baggården på de tre fyldte containere og bekymrer os om, hvor meget det dog bliver, hvis alle andre mennesker producerer lige så meget skrald. Men hvis vi fortsætter med at producere lige så meget affald som i 1996, vil al Danmarks affald fra hele det 21. århundrede kunne deponeres i en 33m dyb grav, der er 2,5 km på hver led. Mindre end 2% af Mors. [14] Når vores intuition er så dårlig er det derfor vigtigt, at vi kigger på de objektive tal og ser på situationen som den faktisk ser ud. Dette kræver, at vi konsulterer forskningen. Men ofte bliver vi i stedet fanget af simpel teori. EN AF DE MEST simple teorier blev formuleret i 1798 af den britiske præst Thomas Malthus. [15] Argumentet blev gjort umådeligt populær i 70erne gennem bestselleren Grænser for Vækst. [16] Ideen er, at befolkninger vokser med en bestemt procentsats pr. år – en eksponentiel vækst. I øjeblikket bliver jordens befolkning fordoblet på ca. 40 år. Derfor vil vi om 80 år være 4 gange så mange, om 120 år 8 gange så mange etc. Fødevareproduktionen vokser langsommere – en lineær vækst. Den kan måske vokse sig dobbelt så stor om 40 år, men om 80 år er den kun 3 gange så stor, og om 120 år kun 4 gange så stor. Befolkningen vokser hurtigere og hurtigere mens maden kun vokser med konstant fart. I det lange løb taber fødevareproduktionen altså kapløbet med befolkningen. Mange kommer til at sulte og dø. Ideen er så simpel og fristende at den har dannet grundlag for stort set alle katastrofeteorier lige siden. Men den er usand. Befolkningen vokser kun somme tider eksponentielt. Mængden af mad vokser sjældent lineært. Faktisk er fødevareproduktionen fordoblet siden 1961, hvilket betyder en støt stigning pr. person. I følge FN producerer vi i dag 23% mere mad pr. indbygger end i 1961, og væksten i u-landenes landbrugsafgrøder pr. person har været 25%. [17] Vi har aldrig fanget så mange kilo fisk pr. indbygger som nu. [18] På trods af at jorden huser næsten 60% flere mennesker, er der blevet absolut færre, der sulter. [19] Globalt er prisen på mad fra 1960 til 1994 faldet med ca. 50%. [20] Alligevel fortæller Lester Brown fra World Watch Institute, at nu går det galt med fødevareproduktionen. Nu bliver der omfattende fødevaremangel. Senest i Politiken 26/10 1997 [21] med dommedagsoverskriften: “Tiden er ved at rinde ud.” Både FNs fødevareorganisation, FAO, Verdensbanken, The International Food Policy Research Institute og World Resources Institute modsiger ham. [22] Men vi læser om Lester Brown. Faktisk er Lester Brown vant til at komme med forudsigelser. Han har varslet omfattende nedgang i fødevareproduktionen næsten hvert år siden først i 1970erne. [23] Det er endnu ikke sket. Hvor længe kan man stadig være troværdig? DET ER SV®RT at angribe tallene fra FN, der klart viser, at der bliver mere mad pr. indbygger. Men hvis man vil forsvare Klagen, er det let at pointere, at med flere mennesker vil vi forbruge flere råstoffer, skabe større miljøbelastning og svine mere, mens vi fælder regnskoven, dræber dyrene, tilsyrer skovene og opvarmer kloden. Ingen af disse problemer synes at være sande. De vil blive diskuteret i hver deres artikel. Men råstoffer og forurening kommer fra samme skuffe som Malthus. Vi løber tør for olie, gas, kviksølv, zink, sølv – ja, listen er lang. Igen skyldes dommedagsprofetien, at forbruget antages at vokse mere og mere, hurtigere og hurtigere, mens ressourcerne er begrænsede. Argumentet virker så umådeligt indlysende, at det genfindes i de fleste diskussioner, selv i dag. Men det er forkert. Stort set alle råstoffer er blevet mindre og mindre knappe. Vi aldrig har brugt mere olie og alligevel har vi aldrig før haft olie til så mange års forbrug (44 år). [24] Det skyldes primært, at vi er blevet bedre og bedre til at finde, producere og omsætte olien. Men forurening? Vi er da blevet værre til at svine? Nej. Den stigende forurening er endnu en af disse påstande, som vi ved er sande, men som simpelthen ikke er det. [25] En analyse fra Verdensbanken viser netop, at forureningen generelt falder, når samfund bliver rige nok til at have råd til at bekymre sig om miljøet. [26] Argumentet går, at flere og flere mennesker, der forbruger mere og mere, nødvendigvis må svine mere og mere. Men hvis vi ser på de historiske data, har forureningen tidligere været langt værre. I 1285 var Londons luft så forurenet, at Edward I etablerede verdens første luftforureningskommision. [27] Allerede i 1300-tallet var Themsen fyldt op af gammelt affald. [28] I 1700-tallet var vand og mad ofte forurenet, byernes gader fyldt med rådnende dyrekroppe, afføring og møg, så `besøgende måtte tildække deres næser for at undgå stanken'. [29] Fra slutningen af 1500-tallet steg luftforureningen dramatisk fra træ- og kul-afbrænding samt begyndende industri og skabte den notoriske London smog, der dræbte tusinder og gav millioner bronkitis. [30] Solen skinnede langt mindre i London end på landet. [31] I København kunne man i 1908 se kulrøgen ligge som en tung `graalig Sky, som udvisker Konturerne og indskrænker Synskredsen.' [32] I dag er svovlforureningen i København 10 gange mindre end i 1850. Sod er faldet med 83% siden 1967, bly med 97% siden 1982. [33] I dagens London har der ikke været så lidt svovl og sod i luften siden 1650. [34] HVORFOR TROR vi så, det går så dårligt med miljøet, hvis det ikke er tilfældet? Lyver forskerne? Det tror jeg ikke. Læg i stedet for mærke til, at forskningen har en indbygget skævhed. Forestil dig, at en forsker siger, at hun har undersøgt sit forskningsfelt og fundet, at der ikke er nogle generelle problemer for menneskeheden. Hvad er reaktionen? `Fint,' siger vi og tænker ikke nærmere over det. Hvis en forsker derimod undersøger sit felt og finder et potentielt skæbnesvangert problem, bliver vi bekymrede. Vi bevilliger flere penge og får flere folk til at undersøge problemet grundigere. Alene denne mekanisme giver en overvægt af forskere, der undersøger negative problemstillinger. Der eksisterer samtidig en anden skævhed. Med en simpel model er det langt lettere at skitsere et muligt problem end at bevise eller modbevise dets sandhed. Dette gælder specielt for miljøproblemer, der dårligt kan af- eller bekræftes inden for en kort tidshorisont. Syreregn, drivhuseffekt, artsudryddelse, og iltsvind er problemstillinger, der kun kan afgøres over meget lang tid og med store omkostninger. Derfor er der store chancer for at få flere bevillinger til forskning, der har en simpel model, som har negative konsekvenser, og som ikke let kan afvises. Man kan forstå deres model, den er vigtig og den kunne være sand. Med yderligere bevillinger vil der opstå en egentlig institutionalisering af forskningsfeltet. Forskere vil begynde at undersøge delområder og specialtilfælde inden for det oprindelige problemfelt uden at have en interesse i eller overblik over det samlede felt. Selvom feltet naturligvis beholder sin faglige redelighed, vil det efterhånden blive sværere og sværere at udfordre den samlende problemstilling. For det første vil en naturlig skelen til at holde bevillingsstrømmen åben for ens eget særområde råde imod at kritisere forskningsfeltet generelt. For det andet vil mange af deltagerne kun undersøge problemstillinger inden for feltet og ikke udfordre feltets egne præmisser. Endelig vil man ofte afholde sig fra kritik, fordi problemet er af afgørende væsentlighed, og man kan jo aldrig være helt sikker på, at det ikke kunne være sandt. MEDIERNE FORMIDLER forskningen, og de elsker en negativ vinkel. Hvis høsten går godt, læser vi i avisen, at de lave priser er forfærdelige for landmanden. Går høsten skidt, betyder det dyr mad for forbrugeren. Det er generelt en bedre historie at noget går galt. I en amerikansk Gallup-undersøgelse fra 1990 blev folk spurgt, hvor meget de bekymrede sig om miljøet. Mellem 80% og 90% var bekymrede, når det gjaldt hele USAs miljø, men kun ca. 25% bekymrede sig, når det drejede sig om deres eget lokale miljø. [35] Vi bekymrer os generelt, men ikke lokalt. Vores primære fornemmelse for at miljøet går skævt stammer fra medierne og ikke fra egen oplevelse. I 60erne og 70erne blev der et stigende skel mellem, hvordan folk mener, det går for dem selv, og hvordan det går for resten af samfundet. [36] Igen tyder det på, at medierne fremmer et indtryk af en samfundsmæssig, negativ udvikling. Næsten 80% af alle mener, at livet er langt mere risikabelt i dag end for 20 år siden. [37] De bekymrer sig om alt fra kræft og sygdomme til forurening og pesticider i mad og drikkevand. Men selvom folk tror vi dør mere af kræft, så dør vi faktisk mindre og mindre af kræft, korrigeret for alder og rygning. [38] Vi tror maden er fyldt med tilsætningsstoffer. Men i virkeligheden er der langt færre og langt mindre af de farlige stoffer i mad og drikkevarer efter at positivlisten blev indført i 1973. [39] Vi lever i dag længere end nogensinde før. Alligevel bekymrer vi os. Igen tyder det på, bekymringen stammer fra medierne. Listen kunne fortsætte. Vi tror at luften og vandet er mere forurenet end førhen. Men sandheden er, at de typiske forureningskilder som SO2, sod og bly er faldet med mere end 80% over de sidste 20 år. Badevandet i Danmark var langt renere i år end det var i begyndelsen af 80erne. [40] Vi tror, regnskovene er udslettede. Men verdens største regnskov, i det indre Brasilien, udgør 10% af verdens samlede skovareal og 90% står stadig urørt. [41] Selvom vi tror aviser og reklamer driver rovdrift på skovene, så kunne verdens samlede forbrug af træ (papir, tømmer etc. men ikke brændsel) dækkes i al fremtid af blot 5% af verdens nuværende skov. [42] Verdensnaturfonden bedyrer, at “vi må handle nu, for at bevare de allersidste skove i verden”. [43] Men der er masser af skov. I følge FN udgør skove en tredjedel af hele jordens areal, og skovarealet har ligget nogenlunde konstant siden 1950. [44] Vi tror, naturen står ubeskyttet. Men over 7% af hele verdens landareal er nu beskyttede områder anerkendt af Verdensfredningsforeningen (IUCN). [45] Medierne fodrer os med negative nyheder, og de bliver hjulpet af velmenende miljøfolk, der villigt lægger sortsyn til. En af de kendteste miljøfortalere, Paul Ehrlich fra Stanford University, er en sådan professionel pessimist. Professor Ehrlich erkender, at skovdøden i Europa måske ikke primært var forårsaget af syreregn, men af tørke. Men intet er så godt, det ikke er skidt for noget: `Den næste tørke vil give en langt værre skovdød'. [46] Og når talen falder på sundhed, indrømmer Ehrlich, at levetiden nok vil stige ind i det næste årtusind, men `det vil nok ikke være muligt at opretholde gevinsten på langt sigt.' [47] Hvorfor vil vi tro, det går skidt? Den typiske reaktion på, at det måske ikke står så skidt til med miljøet er ikke `det var da dejligt', men `der må være noget galt'. Det synes som om, vi bekymrer os om miljøet for at undgå at tænke på vores eget ansvar for vores eget liv. Den store dræber er i dag ikke miljøet, men vores egen levevis. Læser man Middellevetidsrapporten, skal vi stoppe med at ryge, drikke mindre, og spise mindre fedt. [48] Mere kompliceret er det ikke. MINE STUDENTER og jeg påstår, at Klagen ikke er sand. Men vi er naturligvis ikke i stand til at overskue alle de fagspecifikke fakta og sammenhænge, der indgår i hvert område. Derfor har vi primært forsøgt at gå efter situationer, hvor enten videnskaben allerede har en klart anden holdning end vores hverdagsforståelse, eller efter situationer, hvor videnskabsfolkenes egenforståelse ikke passer overens med konklusionerne i de mest anerkendte rapporter på deres eget område. Vi har prøvet at gå tilbage til hovedkilderne, anvende officielle data og dokumentere alt, hvad vi har gjort. Men kunne det ikke tænkes, at der er brand, når vi ser røg? Kunne Klagen ikke godt være sand? Her er det værd at kigge bagud. Kan du huske i 60erne? Da bekymrede klimaforskerne sig alle om en ny istid. [49] Hvad ville man sige i dag hvis vi havde fulgt deres bekymring op med politisk handling for at gøre Jorden varmere? Vi har, over tid, bekymret os om mangel på stort set alle råvarer. I 1500-tallets England var man bange for at løbe tør for brænde, i 1865 for kul, i 1970erne for olie og alligevel er det ikke sket. Vi har alle dage bekymret os om mad og muligheden for sult. Men siden 30erne er kalorieindtaget pr. person steget med en tredjedel og for u-landene med næsten 40%. [50] I 1980erne blev vi fortalt, at syreregn dræbte skovene. Vi ved i dag, at denne påstand var forkert. AT KLAGEN er usand, betyder naturligvis ikke, at vi skal opgive al miljøpolitik. Langtfra. Det giver ofte mening at stille stærke og klare miljøkrav. Men det understreger det problematiske forhold mellem viden, eksperter og politik. Hvis der er hold i mine påstande, bør det få konsekvenser for, hvordan vi bruger forskning til grundlag for politiske beslutninger. Vi bør være mere forsigtige med at tage `dagens ekspert' for mere end et partsindlæg og vi bør begynde at stille strengere krav til dokumentation. Man kan godt være for miljøet uden at være pessimist. Verden er ikke ved at gå under. Ressourcerne er ikke ved at løbe tør. Vi efterlader faktisk jorden som et bedre sted at leve, end den var, da vi modtog den. Nyd det. Fotnoter [1] Et godt sted at starte er Global 2000 Revisited, som ligger på nettet (efterfølgeren til Jimmy Carters miljørapport fra 1980: http://www.igc.apc.org/millennium/g2000r/g2000r.html). [2] Se den anden kronik af Bjørn Lomborg [3] FAO 1997: Sixth World Food Survey; se fx. http://www.fao.org/waicent/faoinfo/economic/ess/for-e.htm [4] Levetiden i år 1900 er kun et overslag (her fra Samuel Preston 1976: Mortality Patterns in National Populations; New York: Academic Press, p3); levetiden for 1996 er fra WHO World Health Report 1997 (http://www.who.ch/whr/1997/exsum97e.htm). [5] UNDP: Human Development Report 1997: “Few people realize the great advances already made. In the past 50 years poverty has fallen more than in the previous 500. And it has been reduced in some respects in almost all countries. The key indicators of human development have advanced strongly in the past few decades. Since 1960, in little more than a generation, child death rates in developing countries have been more than halved. Malnutrition rates have declined by almost a third. The proportion of children out of primary school has fallen from more than half to less than a quarter. And the share of rural families without access to safe water has fallen from nine-tenths to about a quarter.” Kan hentes fra http://www.undp.org/undp/hdro/overview.htm. [6] Se den fjerde kronik af Ulrik Larsen [7] Se den tredje kronik af Bjørn Lomborg [8] Det officielle amerikanske studie, NAPAP, konkluderede efter ti år og mange kontrollerede eksperimenter, at “the vast majority of forests in the US and Canada are not affected by decline.... Moreover there is no case of forest decline in which acidic deposition is known to be a predominant cause” (NAPAP 1991:kap 16). Lederen af studiet, prof. j. Lurence Kulp siger: “Controlled experiments exposing a wide range of tree species as seedlings to simulated acid rain over the ambient range inc on centrations have shown no negative effects” p528 i Kelp 1995: “Acid Rain” pp523-35 i Julian Simon (ed) 1995: The State of Humanity; Oxford UK: Blackwell. [9] FN konkluderer i deres oversigt over verdens skove i 1997, at “den udbredte skovdød, som blev forudsagt af mange i 1980erne på grund af luftforureningen, ikke har fundet sted” FAO: State of the Worlds Forrests 1997:21. Kan hentes fra http://www.fao.org/waicent/faoinfo/forestry/sofotoc.htm. [10] Således konkluderer den årlige rapport om skovenes tilstand udgivet af FN og Europa Kommissionen i 1996 at “kun i få tilfælde er luftforurening blevet identificeret som årsag til skade [på skovene]” (Forest condition in Europa - Result of the 1995 crown condition survey, 1996 Technical report; Prepared by: Federal Research Centre for Forestry and Forest Products (BFH) for UN Economic Commision for Europe and the European Commision.) [11] Jf. senere, tal fra Hovedstadsregionens luftovervågningsenhed (HLU). [12] Ligger på nettet på http://ecologia.nier.org/english/level1/wastenots/wn219.htm. [13] Al Gore 1992: Earth in Balance: Ecology and the Human Spirit; Boston, MS: Houghton Mifflin Company. [14] Vi deponerede i 1996 2,108E6 tons affald (Danmarks Statistik: Statistisk ærbog 1997, tabel 28, p29), på 100 år: 2,108E8 tons; hvis et ton deponeret affald anslås at fylde en m3, så bliver det også 2,108E8m3, hvilket er tæt på 33mx2500mx2500m=2.06E8m3. Arealet på 2,5kmx2,5km=6,25km2 udgør 1,72% af Mors (363,31km2). [15] Thomas Malthus 1798: An Essay on the Principle of Population; Harmondsworth, UK: Penguin 1970; store dele ligger på nettet på http://www.fordham.edu/halsall/mod/1798malthus.html. [16] Meadows, Donella H., Dennis L. Meadows, Jørgen Randers, William W. Behrens III 1972: Limits to Growth; London: Potomac Associates Book. (et uddrag er tilgængeligt på nettet: http://www.clubofrome.org/globis_develop_cont1.htm#Short) [17] FAOs database på http://apps.fao.org/lim500/nph-wrap.pl?Crops.Primary&Domain=PIN. [18] Over 14kg/indbygger; ref FAOs State of the Worlds Fisheries and Aquaculture 1996; se overview på http://www.fao.org/WAICENT/FAOINFO/FISHERY/trends/catch/globals.htm [19] FAO 1997: Sixth World Food Survey; se fx. http://www.fao.org/waicent/faoinfo/economic/ess/for-e.htm [20] Verdensbankens fødevareindex; her fra World Resources Institute: World Resources 1996-97; kap 7: tabel 7.3 (http://www.wri.org/wri/wr-96-97/wr96dtei.pdf) og tabeloversigt 14, p421 i Ronald Bailey (ed) 1995: The True State of the Planet; New York, NY: Free Press. [21] 4. sektion, Søndag 26/10 1997: p6. [22] Se oversigt hos World Resources Institute: World Resources 1996-97; kap 10: “Future global cereal production: Feast or famine?” på http://www.wri.org/wri/wr-96-97/fa_txt3.html. [23] Se fx. citat i Economist, 20/12 1997 vo. 345, issue 8048, p22. [24] EIA Annual Energy Review 1996; kan hentes fra http://www.eia.doe.gov/emeu/aer/contents.html, tabel 11.3 og 11.9. [25] Dette gælder for den udviklede verden. Derimod er u-landenes forurening stadig i vækst, men der er al mulig grund til at forvente, at denne kurve også vil vende, jf. Verdensbanksundersøgelsen i næste note. [26] N. Shafik og S. Bandyopadhyay 1992: “Economic Growth and Environmental Quality: Time Series and Cross-Country Evidence”, Politcy Research Working Papers, Washington, DC: World Bank. [27] Peter Brimblecombe 1987: The Big Smoke: A History of Air Pollution in London since Medieval Times; London UK: Methuen, p9. [28] “Royal Proclamation against the Pollution of the Thames” p367-8 i Henry Thomas Riley (ed) 1868: Memorials of London and London Life in the XIIIth, XIVth and XVth Centuries, being a Series of Extracts, Local Scocial and Political, from the Early Archives of the City of London; London UK: Longans, Green and Co., her citeret fra p447-8 i W. Baumol og Oates: “Long-Run Trends in Environmental Quality” pp444-75 i Julian Simon (ed) 1995: The State of Humanity; Oxford UK: Blackwell. [29] Lawrence Stone 1977: The Family, Sex, and Marriage in England 1500-1800; London, UK: Penguin p63. [30] P. Brimblecombe 1977: “London Air Polution, 1500-1900” pp1157-62 i Atmospheric Environment, vol. 11, giver tallene fra 1585-1920, smog-dræbte anslået i Brimblecombes 1987 op. cit., p124, bronkitis anslås på p482 i Elsom “Atmospheric Pollution Trends in the United Kingdom”, p476-502 i Julian Simon (ed) 1995: The State of Humanity; Oxford UK: Blackwell. [31] p480 i Elsam, op. cit. [32] Bent Jensen, Miljø-problemer og velfærd, Spektrum, 1996 [33] Data fra Hovedstadsregionens luftovervågningsenhed (HLU). [34] Udfra data i Elsam, op. cit. [35] p218 i Julian Simon 1996: The Ultimate Resource 2; Princeton NJ: Princeton UP. [36] ibid. [37] p216, ibid. [38] p1273 i Peto et al 1992: “Mortality from tobacco in developed countries: indirect estimation from national vital statistics”; pp1268-78 i The Lancet, vol.229. [39] Orla Zink i E-nummer bogen. [40] “I dag” betyder 1995, hvilket er de senest tilgængelige tal. Se p66 i Miljøministeriet 1994: Tal om Natur og Miljø 1994, samt p66 i Miljøministeriet 1996: Miljøindikatorer 1996; kan fås på nettet på http://www.mem.dk/publikationer/indikatorer96/indhold.htm [41] p121 i Brown, K. S., and G. G. Brown 1992: “Habitat alteration and specie loss in Brazilian forrests” pp119-42 i Whitmore, T.C. og J. A. Sayer (ed) 1992: Tropical Deforestation and Species Extinction; IUCN - The World Conservation Union, London: Chapman & Hall. WWF anslår afskovningen af Brasilien til at være 8-10% (WWF/IUCN: Forests for life:p6, kan fås på www.panda.org/forests4life/pdf/wwfpb.pdf. [42] p180 i Roger A. Sedjo 1995: “Forests: Conflicting Signals” pp177-209i Ronald Bailey (ed) 1995: The True State of the Planet; New York, NY: Free Press. Kloden bruger 1,55E9 m3 træ til tømmer og papir (World Resources 1996-97:tabel 9.3, p220), skov som den danske har en netto-tilvækst på ca. 7,5 m3/ha (Dobris: Europe's Environment; EEA 1995, p474). Ved den tilvækst ville hele verdens forbrug kræve 2E8 ha, eller ca. 4,95% af jordens skovareal på ca. 4,168E9ha (FAO). [43] Citat fra WWFs officielle netsite: http://www.panda.org/forests4life/. [44] Figur 33.3 afbilder FAOs egne tal tilbage til 1949; p335 i Roger A. Sedjo og Marion Clawson: “Global Forests Revisited” pp328-45 i Julian Simon (ed) 1995: The State of Humanity; Oxford UK: Blackwell. I følge FAOs egne opdaterede tal (http://apps.fao.org/lim500/nph-wrap.pl?LandUse&Domain=LUI) udgjorde det samlede skovareal (Forests and Wood) i 1961 4,375086E9 ha eller 32,66% af verdens samlede landareal; i 1991 udgjorde det 4,316746E9 ha eller 32,22% af landarealet. I 1994 (sidste opgørelsesår) udgør skovarealet 4,172401E9 eller kun 31,15%, men hele faldet på et procent-point stammer fra, at opgørelsen ved overgangen til SNG fra Sovjetunionen falder fra (stabilt) 9,41530E8ha i 1991 til (stabilt) 8,11689E8ha i 1992. Dette må være en data-fejl, da der samtidig rapporteres om stærkt stigende skov i Rusland, pga. nedgangen i økonomien (fx. World Resources Institute 1997: World Resources 1996-97:kap. 9, se “Are Russia's Forests Threatened” på http://www.wri.org/wri/wr-96-97/lc_b1.html). [45] World Resources Institute World Resources 1996-97:Tabel 11.1 (hentes som http://www.wri.org/wri/wr-96-97/wr96dtbi.pdf) [46] p134 i Ehrlich, Paul og Anne Ehrlich 1991: Healing the Planet: Strategies for Resolving the Environmental Crisis; Reading, MS: Addison-Wesley. [47] p103 i Ehrlich, Paul og Anne Ehrlich 1995: Betrayal of Science and Reason: How Anti-Envionmental Rhetoric Threatens Our Future; Washington D.C.: Island Press. [48] Tobak p100, alkohol p101 i Sundhedsministeriets Middellevetidsudvalg 1994: Levetiden i Danmark; København; fedt i mad p9 i Sundhedsministeriets Middellevetidsudvalg 1994: Hjertesygdom i Danmark; København. [49] Bred dokumentation i Anna J. Bray 1991: “The Ice Age Cometh: Remembering the Scare of Global Cooling” pp 82-4 i Policy Review fall 1991. Fx. Newsweek sagde 28/4 1975: “Meteorologists disagree about the cause and extent of the cooling trend, as well as over its specific impact on local weather conditions. But they are almost unanimous in the view that the trend will reduce agricultural productivity for the rest of the century”, p83 ibid. [50] Fig 1-6, p27, tal fra FAO, Kuznets og Sukhatme, se Nicholas Eberstadt 1995: “Population, Food, and Income: Global Trends in the Twenthieth Century” pp7- 47 i Ronald Bailey (ed) 1995: The True State of the Planet; New York, NY: Free Press. Om miljøkapital, vekst og økonomisk system Erik Dammann Under debatten om Lomborgs avvisning av ulike påstander om kommende ressurs- og miljøkriser, er det to prinsipielt forskjellige syn som ofte kommer til uttrykk. For Lomborg, og mange av dem som kan kalles utviklingsoptimister, er det vanlig å hevde at vår tids verdensomspennende, frie vekstkonkurranse har vist seg velegnet til å fjerne både sult, ressursmangler og forurensningsproblemer. Det vises gjerne til den imponerende effektiviseringen og veksten i naturavkastning, som har fjernet de mangler som mange fryktet for et par tiår siden, både når det gjelder verdens matforsyninger, oljereserver og en rekke andre ressurser. Når jeg og mange biologer og miljøforkjempere likevel advarer mot denne utviklingen, er det ikke fordi vi avviser de resultatene som er oppnådd, men fordi vi er mer opptatt av naturkapitalen enn naturavkastningen. Vi hevder at den i og for seg imponerende økingen i uttak fra naturen ikke kan fortsette i det lange løp - fordi vi allerede er i ferd med å slite ned den naturkapitalen som vil trengs for å opprettholde naturens produktivitet i fremtiden. Jeg anser denne sonderingen mellom kortsiktig vekst i naturavkastning, og langsiktig bevarelse av naturkapitalen, som så grunnleggende at jeg vil begynne med å gå litt nærmere inn på dette. Dernest vil jeg vise at den overutnyttelsen av klodens livsgrunnlag som dagens utvikling bygger på, nødvendiggjør en omlegging til en global fordelingspolitikk, innenfor naturgitte tålegrenser som allerede er overskredet. Og at denne omleggingen synes umulig under den etablerte verdensorden med fri økonomisk konkurranse, og fri flyt av kapital og varer. Jeg vil så begrunne dette ved å vise til noen hovedtrekk ved dagens økonomi. Og til sist vil jeg gå inn på hvordan ideologien bak denne økonomien ikke bare skader miljøet, men også påvirker normer og handlingsmønstre i samfunnet, og skaper sosiale problemer som stadig flere reagerer mot. Denne reaksjonen på systemets virkninger her og nå, er kanskje det som gir størst grunn til håp om systemforandring. Men forutsetningen er selvfølgelig at den saklige systemdebatten, som lenge er blitt feid under teppet, blir gjort tilgjengelig for folk flest. Det var for å bidra til en slik debatt at jeg tok initiativet til "Forum for systemdebatt" som hadde sitt åpningsmøte i mars i år. Med naturkapital mener jeg særlig dyrkingsjord og beitemarker; grunnvannsreservoarer; klimabeskyttende regnskoger; artsmangfold; en klimabalanse som kan sikre den nødvendige matproduksjon; og naturens evne til å oppta og uskadeliggjøre våre utslipp. Allerede under miljøkonferansen i Stockholm ble verden oppmerksom på at landbruksavkastningen oversteg jordas bæreevne. Matjord eroderes ved overutnyttelse og blåses eller skylles på havet. Verdens ørkenområder vokser, ofte på grunn av overbeiting eller som følge av regnskogsrasering. Og grunnvannsnivået synker som vi vet opptil flere meter i året i de områder hvor overpumping til industri og landbruk er mest utbredt. På samme måte har industrifiskets kolossale avkastning forlengst oversteget havets reproduseringsevner, og altså også tæret på naturkapitalen. Selv om tall og detaljer i dette bildet både kan og bør diskuteres og klarlegges, er det altså ingen tvil om at vår mest livsnødvendige naturkapital minker år for år. Og jo mer vi klarer å tyne ut av naturen på kort sikt, desto sterkere blir nedslitingen av den kapitalen vi trenger for fremtidig naturavkastning. Hvis så også de 4-5 milliarder utenfor den rike verden skal bringes opp mot vårt nivå, blir situasjonen rett og slett umulig. Hvis ikke den fattige verdens vekst kombineres med vår vilje til fordeling på et mer bærekraftig nivå enn i dag, vil det ikke finnes livsgrunnlag nok til de milliarder som utgjør neste generasjon. Selv renseteknologien kommer til kort ovenfor den stadige skjerpede vekstkonkurransen: Det antall stoffer vi årlig klarer å "rense bort" overstiges stadig av antallet nye kjemiske forbindelser som konkurransen tvinger industrien til å lansere og spre i naturen. Hva er det så vi først og fremst kritiserer med dagens system? Personlig mener jeg at det som mest åpenbart hindrer den miljøpolitiske snuoperasjon vi trenger, er den såkalte "Kapitalens frie flyt". Altså prinsippet om at kapitaleierne skal ha frihet og rett til å flytte sin kapital og virksomhet hvor de vil i verden. Faren ved dette prinsippet, er at det gjør demokratiet mer og mer maktesløs ovenfor kapitalkreftene. Hvis en regjering vil pålegge et storkonsern visse miljørestriksjoner eller avgifter som begrenser dets avkastning, vil konsernet fritt kunne flytte sin virksomhet til en del av verden hvor slike restriksjoner ikke finnes. Derfor ser vi i dag en kolossal strøm av investeringskapital til utviklingsland - særlig til de mest maktesløse, gjeldsridde nasjoner, som er pålagt av Pengefondet å åpne sine dører for investorer utenfra. Mediedebatten viser oss daglig hvordan ethvert tiltak som pålegger næringslivet omkostninger, straks møtes av uimotsigelige motargumenter: Det vil bety dyrere produksjon, og svekket konkurranseevne ovenfor utlandet. Omsetningen vil gå ned, og kapitaltilgangen reduseres. Produktiviteten vil gå tilbake, børsene vil reagere negativt, og tilliten til norsk økonomi vil bli svekket. Å påstå at det er de folkevalgte som styrer denne utviklingen er i beste fall naivt; i verste fall bevisst løgn. Under dagens system er det i økende grad storkonsernene som legger kursen, mens politikerne har mer enn nok med å lære seg deres spilleregler. Slik har vi fått en nærmest fristilt gruppe eiere og konsernledere med en makt verden aldri har sett maken til, og uten andre overordnede mål enn ytterligere vekst og markedskontroll. Det finnes i dag en gruppe på under 400 personer som eier mer enn den fattige halvpart av verdens mennesker tilsammen. Og hvis vi tar for oss verdens 100 største økonomiske enheter av alle slag, viser det seg at bare et mindretall blant dem er nasjonalstater. Under dagens frie vare- og kapitalflyt, og med konsernenes rett til å investere hvor de vil i verden, slik de nå vil ha det stadfestet i den såkalte MAI-avtalen (Multilateral Agreement on Investment), ser vi stadig klarere at det som nå avgjør utviklingen ikke engang er en kamp mellom ideologier, men en kamp om makt mellom internasjonale konserner. Dette har skapt en så brutal form for kapitalisme at selv storkapitalister som Tompkins og Soros og konservative ideologer som Kåre Willoch reagerer. Likevel forsvares dagens verdensordning av de fleste vestlige regjeringer. Det viktigste er kanskje likevel spørsmålet om folk flest virkelig opplever at samfunnet utvikler seg i den retningen de ønsker. Og om ikke kravet om stadig høyere kjøpekraft snarere er et uttrykk for systemets tvang enn for egne valg. I et samfunn hvor alt er innrettet for kamp om økonomisk egennytte, blir alle satt i en konkurransesituasjon. Dessuten vet vi jo alle, at den person eller interessegruppe som måtte ønske å prioritere andre verdier fremfor økonomiske, bare rammer seg selv og ikke endrer en tøddel ved systemet og dets konsekvenser. Derfor ser jeg bare æn realistisk start på den forandringen verden trenger: Den må begynne med en debatt om hva vårt økonomiske system forårsaker, ikke bare av miljø-ødeleggelser, men også når det gjelder tap av sosiale og andre verdier. Da vil det kanskje vise seg, at de sosiale problemer systemet skaper her og nå, gir en enda sterkere motivasjon for forandring enn de miljøtrusler som ennå i noen år kan feies under teppet. I sin bok om "Det gode Norge" forteller Dag Hareide at vi siden tidlig 60-tall, da samfunnskvaliteten var på topp, har tapt det meste av det vi hadde bygget opp etter århundreskiftet: Under 30 års liberalisering og vekst, er kriminaliteten 3 til 6-doblet, voldforbrytelser pr. innbygger er mer enn femdoblet, og antall selvmord blant unge er femdoblet. For å nevne noe. Det som har skjedd de siste 10 årene forteller ikke bare om en vekst i konkrete problemer, men også om en endring i samfunnsnormer og verdier som er kommet særlig til syne gjennom de siste 15 år; en nedsatt motstand mot å sko seg på fellesskapets bekostning, økende aksept for skatteunndragelser, forretningssvindel, korrupsjon og halvkriminell forretningsførsel, helt opp i samfunnets toppskikt. Etter min oppfatning er det en klar sammenheng mellom disse tendensene og den ytterliggående ideologien som ligger bak dagens økonomiske politikk. Men en innsikt i disse sammenhengene forutsetter et helhetssyn på ideologi, samfunn og miljø, som media knapt gir oss noen hjelp til, og som den reduksjonistiske og fagspesialiserte forskning har vondt for å gripe. Jeg la i begynnelsen vekt på at en forandring av dagens system er nødvendig. Fordi det fremtvinger en vekst i den rike verden som beviselig tærer ned den naturkapital vi ikke kan leve foruten. Og fordi denne veksten gjør global rettferdighet umulig. Likevel er jeg i tvil om fakta om den langsiktige nødvendighet er tilstrekkelig. Så lenge vi ennå ikke merker systemets miljøkonsekvenser på kroppen, er jeg redd mange velger å tro på optimistenes virkelighetsflukt. Derfor tror jeg det er avgjørende å vise at uhemmet økonomisk egennyttekonkurranse også undergraver det gode samfunn her og nå, hvis en opinion for den nødvendige systemforandring skal vokse frem. Det er ikke uvanlig blant utviklingsoptimistene å betegne alle som advarer mot dagens uvikling som dommedagsprofeter. Når jeg avviser denne betegnelsen, er det fordi jeg ikke tror at noen dommedag eller endelig miljøkrise vil komme. Tvert imot er jeg overbevist om at den forandringen verden trenger vil komme i tide. Fordi stadig flere vil innse at det er både nødvendig og ønskelig. Selv velger jeg å kalle denne holdningen forandringsoptimisme! Anti-naturvern Erling Fossen Alle dommedagsprofetier om vår klodes tilstand skyldes en melankolsk defekt hos mennesket og har ingen ting med klodens faktiske tilstand å gjøre. Hvis det finnes en klodens egentlige tilstand, vil den for alltid være skjult som en kantiansk "ding an sich". "Affæren Lomborg" i Danmark har på en forbilledlig måte vist hvordan miljøbevegelsens dommedagsprofetier ikke har noe med vitenskap å gjøre, men tangerer mot religiøs tungetale. Det kanskje beste eksempelet på hvordan Lomborg har statistikk-rævkjørt dommedagsprofetene kan avleses av Christian Coffs anmeldelse av Klodens sande tilstand i Weekendavisen. Der sier Coff: "Derimod ved Lomborg som nævnt godt, at miljøorganisationerne ikke er ene om at manipulere fakta, men at de fleste har en interesse i at argumentere i en bestemt retning." Ikke bare innrømmer han at miljøvernorganisasjonene manipulerer fakta, men han sier samtidig at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Men hvordan har den norske offentligheten forholdt seg til de tallene som bl.a Lester Brown i Worldwatch Institute legger fram hvert år? Som om det er bibelen. Fra nå av håper jeg den kritiske offentligheten spør seg om hvilken skjult interesse Lester Brown har når han står fram og messer det samme dommedagsbudskapet han har gjort siden 1973. Dommedagsprofetiene knyttet til befolkningseksplosjonen startet på 50-tallet og økte momentum på 60- og 70-tallet. Da kom Paul Ehrlich med sin bok Population Bomb, Svensk-amerikaneren Georg Borgstrsm skrev en håndfull bøker om befolkningseksplosjonen som ble bibler for distriktsromantikerne og øko-populistene i SF på 60-tallet. Tilsvarende ble MiT-studien Limits to Growth som kom i 1972 raskt en klassiker. Alle disse publikasjonene har det samme malthusianske utgangspunktet. Befolkningen på jorden øker raskere enn matproduksjonen. Vi vil derfor være vitne til en intensiv ressursbruk som vil føre til hungersnød og ressursfascisme. Ehrlich spådde at verden kom til å oppleve hungerskatastrofer av hittil uant omfang allerede mot slutten av 70-tallet. I følge Georg Borgstsm skulle verden omkring disse tider oppleve totalitære regimer som i jakten på knappe ressurser vil få Hitler og Stalin til å bli bleke borgerlige liberalere. Nå nesten 30 år senere runder verden 6 milliarder innbyggere og det skal feires. Dr. Nafis Sadik, lederen av FNs befolkningsfond (UNFPA) mener det er grunn til å feire denne begivenheten fordi denne milepælen representerer " an extraordinary achievement for humanity. No era in history had sustained population growth so rapid, while, at the same time, improving health and nutritional standards for most of the world's people. Fertility and family size had fallen faster than ever before. The momentum of population growth has slowed, is slowing and will slow still further. We have something to celebrate". Når verden snart runder et millenium så skal alle menneskene, bortsett ifra Lester R. Brown og norske pessimister feire. Den spådde katastrofen er erstattet av feiring. Hvor gikk dommedagsprofetene så grundig feil? Sammenhengen mellom vitenskapen og ideologien er det viktig å demaskere, men samtidig må det fremdeles være mulig å bruke tall til noen enkle regnestykker. Har befolkningen økt raskere enn matproduksjonen slik som Lester Brown støttet på Malthus har spådd i 25 år? Nei, i 25 år har Lester R. Brown tatt feil. Matvareproduksjonen har i gjennomsnitt fra 1945 til langt ut på 80-tallet vokste med over 3% årlig og økningen i befolkningen var på rundt 2.3% årlig på 70-tallet og ned til 1.4% nå. Det vil si at de siste 50 år har matvareproduksjonen økt betraktelig mer enn befolkningen. Hvordan møter så Lester Brown disse? Jo, med å si at matvareproduksjonen har økt raskere enn befolkningen fram til nå, men nå er produktiviteten i jordbruket på vei ned. Han har rett i at produktiviteten i landbruket har gått ned på 90-tallet, men glemmer å opplyse om at økningen i befolkningen faller enda raskere. Sulten har fulgt menneskene som en svøpe, men for første gang i verdenshistorien har vi en mulighet til å utrydde sulten. Ifølge tall fra FNs matvarefond FAO er det nok mat i verden til at hvert menneske kan spise 6 hamburgere hver dag. Hvorfor er det ingen i Norge som har giddet å gå til FN-sambandet i Oslo og fått disse tallene? Jan-Gustav Strandenæs i Forum for Miljø og Utvikling har i over 20 år prøvd å nå fram i pressen med positive tall fra FN. I år da FNs befolkningsprogram UNFPA la fram sin The State of World Population 1998 var det to journalister der. Ingen i Norge vil avsløre Lester Brown og Worldwatch Institutes tøv, for da er de jo bare kjøpt og betalt av Fremskrittspartiet, oljeindustrien og abortmotstandere. ARR vil sikkert etter nummeret bli beskyldt for å være kjøpt av Statoil. Hvor lenge skal vi finne oss i å leve under et slikt klima i offentligheten? Skal man si noe vitenskaplig om klodens tilstand burde man forvente at det finnes en enhetlig vitenskap om kloden. Men det gjør det selvfølgelig ikke. De fleste av dommedagsprofetene er naturvitere eller demografer. Den disiplinen som biologen Hartvig Sætra var eksponent for ble kalt "humanøkologi", og var en hybrid mellom natur- og samfunnsvitenskap, men der økologien lå i bånn. Politikken eller samfunnsvitenskapene skulle fusjoneres inn i økologien. I tidsskriftet Vardøgers oppgjør med de rød-grønne populistene på slutten av 70-tallet, tar Hans Magnus Enzenberger for seg en av Paul Ehrlichs’ bøker og finner at følgende vitenskaper er tilstede: statistikk, systemteori, kybernetikk, spillteori, termodynamikk, atomfysikk, biokjemi, biologi, oceanografi, mineralogi, meterologi, genetikk, fysiologi, medisin, epidemologi, toxikologi, landbruksvitenskap, byforsking, demografi, all slags teknologi, samfunnsteori, sosiologi og økonomi. Det er ikke rart at Enzenberger må konkludere med at "det metodiske virvar som forsøket på en slik syntese fører til, er vanskelig å beskrive." Det er umulig. Det er ikke mulig å si noe vitenskaplig om klodens tilstand. ærsaken er ikke bare at det ikke finnes en vitenskap om kloden, men at kloden aldri vil bli et "objekt" i vitenskaplig forstand uten at det foretas en reduksjonisme langt over grensen til voldtekt. Man kan selvfølgelig si at jordkloden er et lukket termodynamisk system hvor entropien blir stadig større fordi den første og annen termodynamiske lov slår det fast, men problemet er bare at jordkloden ikke er et lukket termodynamisk system. Jordkloden får hele tiden tilført energi fra solen, og ingen vet hvordan de andre planetene i universet påvirker jordkloden. Det samme avgrensningsproblemet har jo klimatologene som står bak myten om drivhuseffekten. De datastyrte klimamodellene prøver så langt de kan å simulere jordkloden, men hvordan i all verden skal de klare å skape så avanserte modeller at de kan simulere noe man ikke vet hva er og som ikke vet hvordan oppfører seg? Meterologer kan ikke spå rett vær fra dag til dag, men nå skal de plutselig med sikkerhet si at det blir 1.5-3 grader varmere om 100 år og at havene vil stige 30-50 på samme tid? Tilsynelatende ligner dommedagsprofetenes anstrengelser når det gjelder å forutsi klodens beveggrunner veldig på alle middelalderens og renessansens forsøk på å lage en evighetsmaskin, en perpetuum mobile. Forskjellen er dog vesensmessig. Mens vitenskapen engang skulle fravriste Gud hans hemmeligheter og gi dem til menneskene, er det nå omvendt. Mennesket skal fratas sine muligheter til å manipulere naturen til menneskers beste og i stedet for leve i pakt med naturen. Det eneste dommedagsprofetiene og den norske miljøbevegelsen gjør med et slikt grep er å fjerne menneskeverdet. Ved å fjerne politikkbegrepet og innføre økologibegrepet er marken likestilt med mennesket. For humanister bør det være særlig alarmerende. Den antroposentriske moralen der målet for menneskelig virksomhet var å fjerne menneskelige lidelser, er nå erstattet av en biosentrisk moral der mennesket i mange tilfeller må lide fordi marken og andre encellede grøftevannsamøber ikke skal lide. æ anlegge naturen som et ideal for menneskelig adferd er farlig umoralsk. Hvordan skal man begrunne at menneskelivet er hellig hvis mennesket bare er en mark med en ekstra stor hjernebark? Hvordan skal man etisk begrunne at man skal hjelpe mennesker og ikke svaneunger som er forlatt av moren sin? Det byr på helt spesielle problemer som Jean Briere, tidligere medlem av De Grønne og en nær venn av Waechter, stifteren av De Grønne i Frankrike så altfor klart viser. Han foreslår å "stanse kilden til overproduksjon av barn i den tredje verden" fordi dette truer dyrenes status. Selv den norske helt Arne Næss har i sine dypøkologiske teser tatt til ordet for en vesentlig reduksjon i menneskepopulasjonen. Man kan si med Luc Ferry at naturvernernes kjærlighet til naturen knapt dekker over menneskehatet. Alle dommedagsprofetiene som har vært lansert siden tidenes morgen har alle en ting felles. Ingen av dem har slått til. Hvorfor fortsetter mennesket å tro på dem? I Martin ægerups bok Dommedagen er aflyst ramser han opp en rekke menneskelige faktorer som skaper en grobunn for dommedagsprofetier. Mennesket tror det er syndig og den menneskelige handling igangsetter konsekvenser vi ikke vet omfanget av. Men at dommedagsprofetiene nærmest har eksplodert siden 60-tallet har særlige årsaker. Truet av kjernefysisk ødeleggelse mot slutten av 50-tallet, vendte mennesket i den vestlige verden fremtiden ryggen. Teknologien hadde skapt en Frankenstein uten styring og var ikke lenger menneskets venn. Da også nasjonalstaten, menneskets sosiale og politiske ramme der man realiserer seg som et samfunnsvesen, mistet mye av sin legitimitet etter oljekrisen i 72-73 er det ikke mye optimisme igjen. Når så Milleniumspøkelset trer klarere og klarere fram i horisonten har menneskene nok med å gjøre seg lekre slik at de får lov til å komme over terskelen til det neste årtusen. Først når verden endelig har kommet seg inn i neste årtusen vil dommedagsprofetene bli plassert der de hører hjemme - på tivoli.