Ein Ding ist ein Ting – en (filosofisk) plattform for et (europeisk) venstrepartiBruno Latour
Berlinmurens fall skulle gjøre oss alle mer intelligente. Med bortfallet av en erkefiende skulle også den politiske tankegangen nyte ”fredens goder”, og det skulle bli slutt på den type diskusjoner som, uansett hvor tåpelige de var, hadde fungert som hensiktsmessige våpen under den kalde krigen. Man trodde at fredeligere tider skulle gjøre det mulig å vurdere kjernen i de politiske filosofiene, som venstre- og høyresiden hadde brukt mot hverandre i årevis. Våpennedrustningen skulle raskt etterfølges av en nedrustning av ord: sverd skulle bli til plogjern. Men når man leser det lederne på den europeiske venstresiden skriver i dag, oppdager man at akkurat det motsatte er i ferd med å skje. I stedet for det mangfoldet fredeligere tider skulle bringe, oppdager man at alle uttrykker seg på akkurat samme måte - som om det fremdeles var krig. ”Globalisering”, ”fritt marked”, ”deregulering”, ”fleksibilitet”, ”informasjonsteknologi” - alle sier det samme, og alle sørger for å få med det nye moteordet ”innovasjon”. Etter murens fall var det som om bare venstrepartiene rustet ned og som om de var ute av stand til å nyttiggjøre seg endringene til å artikulere egne mål og midler på egne premisser. Deres diskurs er mer eller mindre fiendens diskurs. De forsøker alle å modernisere moderniseringen. Ikke rart velgerne har vanskeligheter med å huske hva som er høyre og venstre, eller at de velger ledere utfra hvor ungdommelige de ser ut. Nedenfor skisserer jeg et forslag om hvordan det er mulig å høste ”fredens goder” gjennom en omformulering av grunnlaget for det som har vært skillet mellom venstre- og høyresiden. Jeg har laget en kortfattet ti-punkters plattform som kan gjøre det mulig å gjenreise skillet mellom høyre- og venstresiden, et skille som riktignok er svært forskjellig fra det som forsvant med dette århundrets kalde kriger. Jeg er redd det blir en svært filosofisk plattform, og innenfor tidsrammen jeg er tildelt rekker jeg bare å skissere hvert argument ganske kort.
Jeg er ikke sikker på om et venstreparti bør forsvare modernisering for enhver pris, som om mer modernisering fremdeles sto på dagsordenen. Riktignok ble venstresiden, i fortidens store tablåer, assosiert med en bevegelse fremover, med den fantastiske fortellingen om Fremskrittet, og med en utvikling som skulle løsrive oss fra de arkaiske lenker og lede oss inn i fremtidens frigjøring. Problemet er at vår tid har endret seg så mye, at måten tiden forandrer seg på også er endret. Hvis bevegelsen fremover innebærer en idé om at fremtiden vil bli mindre innviklet, mindre kompleks og mindre uklar enn fortiden, er man på villspor. Bare høyresiden kan tro på en fortelling om et fremskritt som innebærer mindre regulering, færre hindringer og mer frihet i fremtiden enn i fortiden. Det eneste vi tvert i mot kan være sikre på, er at uansett hvilke emner vi velger å fokusere på, fra økologi til genetikk, fra etikk til juss, kommer fremtiden til å være enda mer kompleks enn fortiden. Utviklingen eksisterer fremdeles og den går fortsatt fremover, men den beveger seg ikke lenger fra slaveri til frihet - den går fra kompleksitet til stadig større kompleksitet. Et venstreparti ville være tjent med å behandle politisk det som filosofer, journalister og tenkere har beskrevet med mange og vage begreper, som postmodernitet, refleksiv modernitet eller hypermodernitet. Uavhengig av begrepene har det skjedd noe grunnleggende med hvordan tiden går, og venstresiden kan ikke overse dette ved å forsøke å bekjempe høyresiden i de store fortellingene om Fremskrittet eller ved å fremheve sine ungdommelige ledere - som om diskusjonen dreide seg om hvem som kan modernisere moderniseringen raskest. Kanskje har vår tid forlatt moderniseringens tid. Det er på tide for et venstreparti å markere et nytt skille ovenfor høyresiden, både i forhold til tidens gang og til hva fremtiden har å by på av frihet og kompleksitet. For å oppsummere det litt provoserende: kampen for frigjøring bør kanskje ikke lenger være venstresidens slagord.
Europa oppfant moderniteten, og har følgelig et spesielt ansvar for å omdefinere den. Derfor er jeg slett ikke sikker på om et europeisk venstreparti bør gjøre USAs bekymringer til sin egen og eneste horisont. USA er for mektig, for isolert og på en måte for avskåret fra resten av verden til å være opptatt av de spesifikt europeiske problemene som ligger i omdefineringen av moderniteten. Liksom en produsent som oppdager at et av hans produkter ikke lenger er etterspurt, tilbakekaller produktet, utbedrer det for egen regning og integrerer nye komponenter som gjør produktet bedre, slik tror jeg at også Europa må ”tilbakekalle” moderniteten og omdefinere den til et nytt prosjekt, særlig med tanke på å løse de store utfordringene med en global verden på en annen måte (se femte bærebjelke). Denne oppgaven kommer ikke til å bli løst av USA, som stadig raser videre på fremskrittets vei, som bare vil ha enda mer av det samme og som glatt overser konsekvensene av sine handlinger - som om modernitet fremdeles sto på dagsordenen. Det virker ikke som om noen vet nøyaktig hva det vil si å være europeisk, men nå er muligheten her til sammen å bestemme hva det skulle bety: det innebærer å ha arvet prosjektet om modernisering og universalisering, for så, mot slutten av vårt århundre, å innse at noe annet er påkrevet - det vil si å omdefinere og fundamentalt omfortolke det vi har arvet. Og nettopp nå, når alle snakker om globalisering, er tiden inne til å ikke tro at USAs fortid og fremtid er det samme som Europas fortid og fremtid. Et venstreparti burde markere et nytt skille, helt uavhengig av den kalde krigen, mellom USAs fremtid og Europas fremtid. Faktisk er det bare venstresiden som kan tenke seg en europeisk fremtid. Høyresiden, i alle fall den neo-liberale delen, kan bare forestille seg en universell fremtid som i realiteten vil si en amerikansk fremtid.
Jeg tror at vi sakte men sikkert går fra å være opptatt av tid til å bli opptatt av rom. Dette er særlig viktig for et venstreparti, ettersom de tidligere har knyttet så mye av sin energi og så mange av sine argumenter til ideen om revolusjon. Følgelig har de betraktet reformer som lite tilfredsstillende og som en feig måte å omgå revolusjonskallet på. Enkelte har hevdet at murens fall markerte ”historiens ende”. Hvis det betyr slutten på historiske begivenheter, er påstanden rett og slett latterlig. Hvis det derimot betyr slutten på en irreversibel suksesjon av epoker, som hver og Ún erstattet den foregående og selv ble avløst av den neste gjennom en plutselig og radikal revolusjon som utslettet alt det forutgående - da kan denne ”historiens ende” i likhet med ”moderniseringens ende” være uttrykk for en dyp innsikt. Og hvis det er slik enkelte filosofer hevder, at tid defineres som ”serier av suksesjon” og rom som ”serier av samtidighet”, det som eksisterer sammen til samme tid - da forlater vi kanskje tidens tid, med suksesjoner og revolusjoner, og trer inn i et totalt anderledes tid/rom: sameksistens. Hovedoppgaven for et venstreparti er ikke lenger å ”gjøre revolusjon”, ikke engang å erstatte radikale revolusjoner med gradvise reformer, men å utforske sameksistensen mellom fullstendig heterogene mennesker, tider, kulturer, epoker og størrelser. Dette er nettopp noe høyresiden ikke makter å gjøre, selv når den påstår at den er reaksjonær, ettersom den fortsetter videre inn i en stor fortelling om revolusjonenes tid – tekniske og økonomiske omveltninger – uten å være i stand til å takle sameksistensens nye fordringer. Det er som om venstresiden plikter å være ”reaksjonære” i forhold til disse radikale høyrestrømningene som insisterer på å videreføre fortidens kontinuerlige revolusjoner. Venstresiden burde kunne si at ”revolusjonenes tid er forbi”. I stedet for tomme drømmer om revolusjon står et venstreparti nå ovenfor en fullstendig uventet (men i høyeste grad ”revolusjonær” ) oppgave, nemlig å muliggjøre sameksistens i en verden som ikke lenger kan forenkles av noen revolusjon. Under den kalde krigen var den eneste forskjellen venstresiden kunne fremvise i forhold til høyresiden, at den var ”for” revolusjon. Det nye skillet som nå kommer til syne markerer forskjellen mellom en besettelse om radikale endringer som skal fjerne fortiden for alltid – i dag assosiert med den neo-liberale høyresiden - og de nye fordringene som følger med sameksistensen (altså det å produsere rom) mellom heterogene størrelser som verken kan forenkles eller elimineres for godt. En slik ny distinksjon vil også gi den nye venstresiden mulighet til, en gang for alle, å distansere seg fra den gamle ytterliggående venstresiden, som alltid inngår i demonstrasjonenes fortropper og svinger omveltningenes røde fane. Det finnes ikke lengre en ytre venstre fløy. De ”ytterliggående” er bare en annen type reaksjonære revolusjonære.
Slik jeg ser det burde et venstreparti gjøre tingene mer komplisert, i motsetning til høyresidens vakre forenklinger og raske snarveier. I vår nære fortid, i moderniseringens tid, sto forenkling øverst på dagsordenen. Det ble produsert objekter uten uventede konsekvenser, og disse kunne erstatte gamle produkter for godt. Jo mer vitenskap og teknologi, dess færre konflikter ville oppstå, ble det hevdet. Det fantes Ún beste vei, et økonomisk optimale, Ún mest effektive løsning og midler som ledet frem til mål. I dag er vi på vei inn i en helt ny tid, fordi alt vi gjør kan ha uventede konsekvenser. Alle disse konsekvensene (risiko, ikke-intenderte følger) virker tilbake på selve definisjonen av objektene. Det vi bevitner er på en måte midlenes revolt, og det som fullstendig har overrasket venstresiden, er at vitenskap og teknologi ikke lenger forenkler diskusjonen om objektene. I stedet for å slokke de politiske brannene, nører de opp under politiske, etiske og økologiske kontroverser. Det er derfor folk som Ulrich Beck snakker om ”risikosamfunnet”. Det innebærer imidlertid ikke en katastrofal utgave av samfunnet, der fordelingen av ”onder” har erstattet fordelingen av ”goder”, men rett og slett den lille og radikale endringen alle kan lese om i avisene: vitenskapen og teknologien tilfører nye usikkerhetsmomenter, de fjerner ingen. Dette skaper et stort problem for en fornyet venstreside, fordi den tidligere så sterkt har assosiert seg med vitenskap og teknologi. Venstresiden vet relativt godt hvordan vitenskapen kan gi mer sikkerhet, men den har ennå ikke lært seg å behandle politisk de problematiske sidene ved vitenskap og teknologi. Det er ved denne korsveien at et venstreparti kan markere et viktig skille i forhold til høyresiden, ved å la høyresiden fastholde det tradisjonelle – og i dag dypt reaksjonære - kravet om mer vitenskapelighet og uproblematisert teknologisk utvikling, færre kontroverser og mindre regulering. [1] Slik slagordet tidligere var ”ingen skattlegging uten representasjon”, kan dagens venstreside gjenreise det progressive oppropet om handling ved å kreve ”Ingen innovasjon uten representasjon”. Den tid er forbi da vitenskapen kunne brukes til å forenkle samfunnets komponenter for å omgå politikken. Venstresiden burde gjøre livet vanskelig for de som forenkler, disse menneskene som ønsker å omgå en rettmessig prosess ved å kidnappe vitenskapen og teknologien.
Jeg er overbevist om at et nytt venstreparti burde være svært forsiktig med begrepet globalisering, som jo har blitt det nye moteordet. Som en rekke antropologer har vist, [2] er vi ikke på vei inn i en ny globalisert verden der kulturene forsvinner. Nettopp det motsatte er i ferd med å skje, det vil si, det oppstår stadig nye kulturer som problematiserer selve definisjonen av å være lokal eller global. Vi i Europa har på et eller annet tidspunkt skapt en idé om universalitet, basert på en viss versjon av noen ganske få og bestemte vitenskaper, hvorpå ”det lokale” ble definert som noe eksotisk, underlig og avlegs som snart ville forsvinne. Det var dét som skjedde da vi skulle modernisere verden: enheten i en global natur ble satt opp mot mangfoldet av lokale kulturer. Men de to ordene i dikotomien, natur – i entall – og kulturer – i flertall, endres nå samtidig, og de forskjellige typene av universalisering som er muliggjort innenfor nettverk av vitenskapelige (og lokalt forankrede) praksiser, har gjort det umulig å utelukkende definere de andre som lokale; og de som tidligere ble betegnet som ”lokale” har over hele verden, spesielt gjennom de nye kommunikasjonsmediene, skapt nye måter for å få sitt budskap spredt og respektert. Denne nye ”globaliseringen av forskjeller” (Appadurai) er nøyaktig det motsatte av den katastrofale spredningen av uforenlige synspunkter man kunne forvente seg etter moderniseringens oppløsning. Det ville være synd om venstresiden trykket globaliseringen og en ”ny verdensorden” til sitt bryst nettopp nå når resten av verden knytter nye bånd mellom det lokale og globale. Dette ville dessuten være en stor politisk feiltagelse, ettersom høyresiden over hele verden er delt nettopp etter skillelinjen mellom lokalt og globalt: på den ene siden finner vi den neo-liberale høyresiden som omfavner globalisering, eller rettere sagt amerikanisering; på den andre siden finner vi et annet høyre som, i reaksjon mot det første, legger vekt på nydannelse av lokale kulturer og som finner opp nye etniske enheter basert på jord, blod og felles gener. Hvis det finnes Ún ting som skulle skille den nye venstresiden fra de to grupperingene på høyresiden, måtte det være å utforske de nye båndene mellom det lokale og det globale. Dette ville i sin tur hjelpe Europa til å få et nytt syn på tidligere tiders modernisering og universalisering. Det er neppe noen andre denne saken har større interesse for enn Europas venstreside, tatt i betraktning verdensdelens enorme mangfold og det nettverk av motstridende universaliteter den er innskrevet i og sammenvevd av. I den forstand er det nye Europa et mye mer interessant fremtidsprospekt enn å utbre USA over hele verden (andre bærebjelke). Disse fem første bjelkene er snarere dekorasjoner enn noe egentlig bæreverk for den bittelille plattformen jeg forsøker å stå på. Det lar seg vanskelig gjøre å oppsummere dem bedre på så kort tid. Men det er forhåpentligvis akkurat nok til å vise at venstresiden siden murens fall har latt mange sjanser gå til spille, som kunne gjenopprette skillet mellom venstre og høyre. Disse sjansene kan gripes nå, dersom vi leder oppmerksomheten vår mot det nye som skjer. Noen ganger er det vanskelig å fastholde hva som er samtidig. Venstresiden burde, etter min mening, ikke oppføre seg som en skuffet arving, som etter å ha arvet en ødelagt fortid med kalde kriger foraktelig avstår fra den nye arven han ved en tilfeldighet har mottatt kun fordi den ikke på noen måte tilsvarer det man forventet fra forgjengerne. Noen ganger er løsningen å skifte forgjengere, eller, slik det så ofte er tilfelle i genetikken, å innse at man kan arve svært forskjellige trekk. Dette er en historisk mulighet som må gripes. De fem neste bærebjelkene er mer solide, men ikke akkurat lettere å oppsummere.
Venstresiden har alltid hatt et dårlig forhold til vitenskapen med stor V, det vil si, til en epistemologi som ikke er knyttet til den vitenskapelige praksis og som gjør det mulig å omgå politiske prosesser. I stedet for å kritisere og plukke fra hverandre denne definisjonen av vitenskap som fienden har skapt, har venstresiden i mer enn hundre år prøvd å kidnappe den -for å bruke den selv. Venstresiden har altså ukritisk omfavnet dette fantastiske maktmiddelet med uomtvistelige lover for samfunn og økonomi, og til og med for historie. Bevæpnet med denne makten, som ikke hadde noe felles med dens virkelige forgjengere, skapte venstresiden et uhyre som har ansvaret for så altfor mye lidelse: en vitenskapelig politikk. Selv i dag har mange på venstresiden blod på sine hender fra denne livsfarlige koblingen mellom vitenskap og politikk. Til tross for alle de forbrytelser som er begått basert på denne ideen om at en samfunnsvitenskap og en historievitenskap ville gjøre det mulig å omgå rettmessige prosesser, finnes det fremdeles samfunnsforskere som tror at de omsider har fått retten til å produsere den ultimate vitenskapelige politikken, bare de akkumulerer nok ”symbolsk kapital”. Heldigvis har vitenskapelig praksis endret seg så mye (fjerde bærebjelke) at forestillingen om en vitenskap som skulle kunne omgå de rettmessige prosesser fullstendig har skiftet leir. I dag er det høyresiden som tror at den har rett til å omgå politiske prosesser, fordi den baserer seg på de uomtvistelige lovene til Ún vitenskap, økonomien, som kan forklare alt - med unntak av noen uomtvistelige resultater fra enkelte andre vitenskaper: litt nydarwinisme, litt ”eugenetikk” samt enkelte resultater fra de kognitive vitenskapene (uavhengig av om disse vitenskapelige disiplinene, som befatter seg med livet og hjernen, viser et helt annet bilde). Denne forskyvningen i vitenskapens appell er en viktig mulighet for venstresiden til å markere enda en skillelinje mot høyresiden. Spørsmålet er enkelt nok: ønsker vi å bygge opp en politisk orden bestående av to adskilte kamre, på den ene siden vitenskap med stor V, som angivelig ikke befatter seg med politikk, men likevel tar alle avgjørelsene, og på den andre siden en politikk, som angivelig skal ta alle avgjørelsene, men som bare sitter igjen med hjertesaker og interesser? Eller ønsker vi tvert i mot å bygge opp Ún rettmessig prosess der spørsmål om hva som knytter oss alle sammen, ting og mennesker, Ding og Ting, tydelig behandles som politikk. Den første politiske ordenen, med to attraksjoner, er ikke levedyktig, og den har produsert en rekke av vår tids katastrofer. Den andre, med bare Ún attraksjon, er helt ny, men må utprøves dersom vi ønsker ha er en levedyktig stat. På grunn av den farlige forbindelsen med vitenskap med stor V og på grunn av forbrytelsene som er begått gjennom historien i vitenskapens navn, har venstresiden et spesielt ansvar hvis den ønsker å gjenoppstå og å skape nye skillelinjer mot høyresiden. Den må insistere på at vitenskap og teknologi skal være underlagt eller avgrenset fra de rettmessige prosesser, og ikke lenger være dÚt som omgår den politiske orden. Dette er spesielt viktig hvis man ønsker å kontrastere seg mot dem som kaller seg de grønne; de som i økologiens navn forsøker å fremkalle nok en legemliggjøring av den marerittaktige vitenskapelige politikken, og som hevder at de vet hva som teller og ikke og hvem som gjelder og ikke i den store værenskjeden, basert på vitenskapen og ikke på rettmessige prosesser. En ny doktrine ville kunne skille venstresiden fra de grønne: venstresiden lever i en prosess bestående av mennesker og ting, Ting/Ding, mens de grønne fremdeles benytter seg av den gode gamle modernistiske modellen med to attraksjoner. De ønsker å beskytte naturen, som et våpen mot politikken, mens venstresiden på en måte ønsker å beskytte politikken fra naturen. Et nytt venstreparti må kunne ta opp alle spørsmålene de grønne så flittig har lagt frem, men fjerne den dobbeltbindingen som gjør grønn politikk så lite effektiv.
Hvis venstresiden ønsker å opprette et nytt skille mellom seg selv og de to høyregrupperingene – den globaliserende høyresiden og den etnifiserende høyresiden – og samtidig adskille seg fra de grønne, som opererer med todelingen mellom natur og samfunn, har den alt å vinne på å fokusere på skillet mellom vitenskap og forskning. [3] Tatt i betraktning venstresidens fortid og betydningen av vitenskap og teknologi, burde venstresiden være sterkt knyttet til vitenskap og ingeniørkunst, med deres utvikling og nyvinninger, men løsrive seg fra den politikk som går ut på å omgå politikken. Sagt på en annen måte: venstresiden har vært knyttet til vitenskapen – med katastrofale følger - men ennå ikke til forskning. Vi er alle en del av eksperimentet med global oppvarming, påvirkningen fra genteknologi, bevaringen av arter, demografi, forurensning, osv. Vi er altså alle del av noe som inntil nylig var en oppgave kun for noen få spesialister, såkalt vitenskapspolitikk. Vi blir alle tvunget til å være med på en rekke av vitenskapspolitikkens mange vitenskapelige og tekniske kontroverser, og dette har totalt endret forholdet mellom publikum og produsentene av vitenskap og teknologi. Følgelig må politikken justeres etter dette. Venstresiden må ikke ukritisk omfavne alle krav om industrialisering, modernisering osv., bare fordi den har en stolt fortid som forkjemper i Aufklarungs tjeneste. Hvis den ønsker å bekjempe obskurantisme kan den fremdeles gjøre det, men tilsløringen som skal opplyses har endret form: de kollektive eksperimenter der milliarder av mennesker, dyr og ting er involvert uten at det finnes noen protokoll, ingen korrigeringsmekanismer, spørsmål, arkiver, overvåkning eller rettmessige prosesser. Det finnes altså ingen prosedyrer for å finne ut hva vi har lært og hva som må gjøres neste gang. Ved å gå fra en allianse med vitenskapen til en allianse med forskningen, må venstresiden lære seg å leve foruten de positive bivirkningene vitenskapen med stor V kunne tilby, nemlig muligheten til å omgå de rettmessige prosessene ved å henvise til ubestridelige lover. Dette blir ikke lenger mulig dersom venstresiden definerer seg selv som overvåkerne av et kollektivt eksperiment, hvorpå det ikke lenger er mulig å ta snarveier for å bestemme hvor mange størrelser som kan eksistere sammen.
Et nytt syn på vitenskapen betyr først og fremst et nytt syn på økonomi. Det er ganske oppsiktsvekkende å oppdage at 150 år med venstrepolitikk ikke har ført til at den politiske økonomien blir utforsket og kritisert. Riktignok har politisk økonomi vært utsatt for sterk kritikk, både av den marxistiske og den tidligere ytterliggående venstresiden, men, med unntak av Karl Polyani, har alle hatt som mål å erstatte en ideologisk farvet økonomi med en mer vitenskapelig økonomi. Kritikken av politisk økonomi har alltid kommet i vitenskapens navn, altså det som gjør det mulig å omgå politiske prosesser for bedre og raskere å kunne definere det optimale. Det er fristende å definere politisk økonomi som det som muliggjør en ”økonomisering” av politikken, det vil si, å omgå politikken slik at forskerne slipper å ta hensyn til hele kollektivet i beregningen av hva som er optimalt. Politisk økonomi er økonomiens politikk. Venstresiden er og har alltid vært besatt av tanken om å ”appropriere produksjonsmidlene”, selv når den har forsøkt å fornye seg, men den har alltid vært oppsiktsvekkende lite interessert i den viktige oppgaven det er å kollektivt appropriere selve beregningene. Det er svært synd for et nytt venstreparti, ettersom venstresidens økonomiske vitenskap er like skadelig som den til høyresiden. Det vil si, hvis vi med økonomi mener den hardeste av alle samfunnsvitenskapene, en vitenskap som lykkes i å forene det å være en deskriptiv vitenskap, men uten å beskrive det folk faktisk gjør når de befatter seg med varer, og en preskriptiv vitenskap, uten å måtte konsultere alle dem som blir berørt gjennom beregningene av hva som er optimalt. En slik dobbelt omgåelse av kravet om å være deskriptiv – nødvendig for å være en legitim vitenskap – og preskriptiv – nødvendig for å være en legitim etikk - fortjener grundig kritikk. Det er ikke mulig å omgå den omstendige oppbygningen av kollektivet ved bare å lese oppsummeringene som står nederst på et regneark, uansett hvilken kolonne det er som oppsummeres. I stedet for å omfavne den tradisjonelle økonomien eller å drømme om å erstatte den ”borgerlige” økonomien med en mer vitenskapelig ”proletarisk” økonomi, har venstresiden nå en unik mulighet til å danne det første ”ikke-marxistiske partiet” i Vestens historie, som ikke tror på slagordet om at Ún enkelt vitenskap, økonomien, inneholder alle historiens og samfunnets lover.
Oppgaven for venstresiden bør ikke lenger være å basere seg på en alternativ økonomi, men igjen stille spørsmålet: finnes det en arvtaker til en økonomi, som er konstruert ved denne dobbelte omgåelsen av det deskriptive og det preskriptive, av fakta og verdier - fakta i verdienes navn og verdier i faktaenes navn? Jeg er fristet til å si at vi sakte men sikkert beveger oss fra idealet om beregning til et nytt ideal, nemlig beskrivelse. Beregninger gjorde det mulig å omgå politikken ved å overse alle eksterne faktorer som eksisterte utenfor det som skulle beregnes. Kapitalismen er i seg selv, ifølge dette synet, en av de mange effektive måtene å skille mellom det som skal beregnes – interne faktorer – og det som ikke skal beregnes – eksterne faktorer. Begrensningene i kapitalismen som beregningsgrunnlag – og ikke som produksjonssystem – er at den er svært lite effektiv med hensyn til beregninger av det den har satt til side: utilsiktede konsekvenser, kompleksitet, rettmessige prosesser og eksterne faktorer. Dette er faktisk den eneste måten den kan definere seg selv som kapitalisme, som noe som kan trekke seg ut av sammenhengene og selvsikkert postulere at ”vi er enige”, ”vi behøver ikke ta hensyn til alle disse andre menneskene, alle disse unødvendige sammenhengene.” Uten den enorme innsatsen for å avgrense beregningene – der regnskap og økonomi spiller en viktig rolle – og uten at all interaksjon reduseres til en av disse gruppene – det som lar seg telle og det som ikke kan telles - er verken appropriering eller kapitalisering mulig. Venstresiden har altså en enestående mulighet, ikke til å bekjempe kapitalismen som om den var et produksjonsforhold med bare ett alternativ (for eksempel et annet produksjonssystem), men ved ikke lengre å forfølge økonomi overhodet og ved ikke å akseptere at denne underlige dobbelte omgåelsen, som ble skapt på 1700-tallet for å sørge for en politisk orden, får det siste ordet om hva som knytter mennesker og ting sammen. Jakten på det optimale eller på det gode liv – den gamle definisjonen av politikk og økonomi – må ikke overlates til en høyreside som bruker økonomi til å omgå deskriptivitet og preskriptivitet. Snarere bør dette være utgangspunkt for en ny politisk prosess, som verken gir slipp på det deskriptive eller det preskriptive. Om det finnes et område der venstresiden kan velge mellom å være trofast mot det radikale eller slutte å eksistere, må det være i spørsmålet om å gjeninnføre et skille mot høyresiden ved å insistere på nødvendigheten av å finne noe som kan erstatte økonomien som den måten politikken organiseres på. Moderniseringens fremste vitenskap kan ikke lenger være først, i denne nye tiden som avløser moderniseringen. I stedet for å videreføre det håpløse prosjekt å være teologiske agnostikere, vil venstresiden være tjent med å bli økonomiske agnostikere. Det som knytter mennesker og ting sammen er fremdeles et større mysterium enn den illusoriske mestringen av politisk økonomi.
Over hele Europa forsøker restene av den gamle venstresiden, i kampen mot markedskreftenes grusomhet, å opprettholde det som gjenstår av de tidligere sterke statene, som gradvis er blitt avviklet siden den moderne tid. Med spørsmålet om hvorvidt staten bør oppløses eller bevares som en buffer mot globaliseringstendensene, oppstår det et nytt skille mellom den gamle og den nye venstresiden. I et forsøk på å fornye seg selv forsøker venstresidens ledere ofte å vise at de kan overgå høyresiden i å avvikle staten enda fortere enn motstanderne... En underlig situasjon, som vi har arvet fra dette århundrets kalde kriger. For en ny venstreside er dette en parodi på en politisk debatt. Hvorvidt et parti er for eller mot staten, for eller mot markedet, er ikke lenger avgjørende for om det tilhører høyre- eller venstresiden. Dette er et av de tomme spørsmålene murens fall burde ha befridd oss fra. Markeder, nettverk og institusjoner er måter å organisere de forskjellige typene relasjoner mennesker og ting har til hverandre. Ingen av organisasjonsmåtene har noen a priori fordeler fremfor de andre. Venstresiden bør ikke forholde seg skeptisk til Ún av disse formene, men overlate til høyresiden det privilegium det er å kunne hengi seg til Ún enkelt av dem. Venstresiden bør bruke en annen målestokk for å bestemme hvilken type organisering den skal bruke i hvert enkelt tilfelle, til hvilken type som øker evnen til deskripsjon og preskripsjon i den kollektive jakten på hva som er optimalt. Hvis en type institusjon tillater en overgang fra ti store kalkuleringsenheter til tusen mindre, ja da velger vi den. Og motsatt, hvis en nisje i markedet kan overføre makt fra ti mektige ”omgjengere” i administrasjonen til en million forbrukere, ja da velger vi den. Venstresiden bør vise fleksibilitet ved å ikke ta hensyn til hva slags organisasjonsformer den velger, men på den annen side være opptatt av hvilket av disse midlene som setter fart på den kollektive approprieringen av modellene for å beregne hva som er optimalt. Ja, venstresiden kan fortsatt være tro mot sin trang til å ”frigjøre produksjonskreftene”, i betydningen mer beskrivelse og kalkulering, så lenge det innebærer å slippe løs demokratiske krefter. For at disse prosedyrene skal være på plass og gjøre det mulig å kollektivt velge hvilke organisasjonsformer som er best, er en sterk stat absolutt viktig. Denne staten må imidlertid ikke være en erstatning for samfunnets evne til å beregne og nå det optimale. ”Laissez-faire, laissez-passer” er ikke lenger et slagord for markedet i protest mot statlig styring, men et slagord for statens frihet i kampen mot å bli styrt av andre organisasjoner. Staten, venstresidens nye stat, må frigjøres slik at den kan konsentrere seg om den eneste oppgaven ingen andre vil påta seg, nemlig å følge, dokumentere, stille spørsmål ved, påvirke og organisere det kollektive eksperimentet vi alle, enten vi vet det eller ei, er involvert i. Dette er et mye bedre forankringspunkt enn tidligere tiders uoverkommelige idÚ om å bytte ut samfunnet ved å omgå deskripsjon og preskripsjon. Bare en sterk stat kan sørge for at de to høyregrupperingene samt det ytterliggående venstre og de grønne ikke overtar de kollektive beregningene av det optimale basert på en a priori vitenskap om hva som knytter oss alle, ting og mennesker, sammen. Bare en sterk stat kan sørge for at den kollektive eksperimenteringen ikke avbrytes eller omgås. Jeg har sagt nok for å vise det som burde ha kommet til syne etter murens fall: det var aldri så stor forskjell mellom venstre og høyre, i motsetning til det de som lengter tilbake til de ”gode gamle dagene” med klassekamp hevder. På tross av de kalde borgerkrigene som forbrukte så mye energi, har det alltid vært en grunnleggende enighet mellom de forskjellige høyregrupperingene og de forskjellige venstregrupperingene om kravet om modernisering, om fremskrittets uunngåelighet, om den fremadskridende utviklingen, om behovet for personlig frigjøring og om rollen til vitenskap med stor V i omgåelsen av de rettmessige prosedyrer. Det viktigste var imidlertid enigheten om økonomiens infrastrukturelle rolle og de utallige revolusjonene som skulle finne sted ved hele tiden å fornekte fortiden. For første gang kan høyre- og venstresiden nå skille lag på alle disse punktene. Jeg vet at en slik forskjell ikke kan observeres; den må skapes, tilbys, eksperimenteres med, lokkes frem. I dette korte innlegget ønsket jeg å oppstille et nytt skille mellom venstre- og høyresiden, et mye mer radikalt skille enn det som går ut på å modernisere moderniseringen eller å få ungdommelige ledere til å plukke fra hverandre velferdsstaten enda raskere. Det hele kan oppsummeres i noen få ord, men jeg er enig i at det ikke lyder spesielt fengende: det er andre krefter som virker i verden i dag enn modernisering, og dette gir Europa en enestående mulighet til å gjenreise seg selv med ny stolthet; det finnes fremdeles en utvikling, det finnes energi som slippes løs, men den er rettet mot sameksistens snarere enn revolusjoner; frigjøring, selv på det personlige plan, er kanskje ikke lenger så viktig; det finnes ingen måter å omgå politiske prosesser på lenger - ikke ved hjelp av vitenskap, ikke med samfunnsvitenskap, og i hvert fall ikke økonomi. Til slutt litt om forfatteren. Jeg representerer ingen og innehar ingen autoritet som tilsier at jeg skulle kunne presentere denne ti-delte plattformen for et venstreparti. Jeg er bare en praktiserende samfunnsviter, og jeg tror rett og slett at de i fortiden alltid har vært knyttet til et politisk prosjekt. Spørsmålet ligger i å bestemme om denne sammenkoblingen er produktiv eller ikke. Uttrykket ”samfunnsvitenskap” består av to ord som ikke lenger fungerer sammen: ordet vitenskap og ordet samfunn! Samfunnsforskere, innenfor psykologi, sosiologi og økonomi, har etter tre revolusjoner, den engelske, amerikanske og franske, gjennom vitenskapene som har vokst frem påtatt seg å representere hele samfunnet som et allerede organisert hele. Det er dette som har gitt dem autoritet til å uttale seg på vegne av menneskene, som uten at de visste det ble manipulert av usynlige krefter som bare samfunnsviterne kunne finne og dokumentere. Her er jeg enig med Zygmunt Bauman som mener at de påtok seg rollen som lovgivere. Jeg tror ikke det er samfunnsviternes oppgave å lage substitutter for folk ved å finne opp en allerede eksisterende helhet som kan fungere som den skjulte infrastrukturen for alle deres handlinger. Jeg tror at folk vet relativt godt hva de gjør og at jeg som sosiolog må lære av dem hva de gjør, og ikke minst hva de sier at de gjør, og ikke omvendt. En ny forbindelse mellom samfunnsvitenskapene og politikken kan bli mulig dersom man kommer frem til en annen definisjon av vitenskap og samfunn, i det jeg har kalt det kollektive eksperimentet. Verken vitenskapene eller den kollektive produksjonen av det som knytter mennesker og ting sammen, kan omgås av en vitenskap med stor V og et samfunn med stor S. I stedet for samfunnsvitenskapene kunne man kanskje bruke noe sånt som ”politisk forskning”, eller enda bedre, det Isabelle Stengers kalte ”kosmopolitikk”. Før vi kommer frem til den riktige blandingen av vitenskap og politikk, er mitt slagord rett og slett: la oss omgå de som omgår og se hva som skjer.
Fotnoter [1] Når jeg bruker ordene Vitenskap og Teknologi, mener jeg ikke det vitenskapsfolk og ingeniører og resten av samfunnet gjør i laboratorier, men den helt spesielle politikken Vesten bruker for å omgå politikk - under navnene epistemologi eller vitenskapsfilosofi. [2] Appadurai, A. (1996), Modernity at Large: Cultural Dimensions of Globalization. Minneapolis, University of Minnesota Press. |