Logo-Logikken under Attac av Vidar Enebakk   Naomi Klein: No Logo - med merkevareterroristene i siktet, Forlaget Oktober, Oslo 2001   Sten Inge Jørgensen: Attac og globaliseringen, Aschehoug, Oslo 2001   Nå som valgkampen er over, kan vi endelig begynne å snakke om politikk igjen. Den forstemmende enigheten omkring viktige økonomiske og utenrikspolitiske spørsmål viser at politikkens spillerom blir stadig mindre. Ikke fordi politikerne er populister eller velgerne egoister, men fordi premissene for samfunnsutviklingen i stadig større grad legges utenfor konstitusjonelle politiske organer. I en tid hvor 51 av verdens 100 største økonomier er multinasjonale storkonserner og ikke nasjonalstater, er det åpenbart at det demokratiske underskuddet før eller senere må på dagsorden. Opptøyene i Seattle, Praha, Genova og Göteborg viser at nye politiske bevegelser er på vei, og hvis du vil vite noe om hva dette dreier seg om - utover steinkasting, maskerte aksjonister og rumpehumor - så foreligger nå to bøker på norsk som samlet gir en god innføring i systemkritikken som vokste fram på 1990-tallet. Naomi Kleins No Logo har allerede rukket å bli en bibel for bevegelsen og foreligger nå i norsk oversettelse på Oktober Forlag, mens idéhistoriestudent og Morgenbladet-journalist Sten Inge Jørgensen har skrevet en bok om Attac og globaliseringen, som gir en innføring i framveksten av Attac-bevegelsen både internasjonalt og i Norge. Konsernkritikk Naomi Kleins analyser tar utgangspunkt i multinasjonale merkevarekonsern som Nike, Starbucks, Coca Cola og Calvin Klein: "Det disse selskapene produserte, var ikke først og fremst ting, sa de, men et image for merket sitt. Deres egentlige arbeid lå ikke i fremstilling, men i markedsføring" (4). Og selv om de er sterke økonomiske aktører, har selskapene gjennom gigantiske fusjoner faktisk blitt mindre, ettersom all produksjon og distribusjon er overlatt til underleverandører og kontraktører. Selskapene er utelukkende orientert mot branding og merkevarebygging, det vil si å knytte livsstil til sine produkter, og gjennom gigantiske reklamebudsjetter blir de profilert gjennom sponsing av sport, ungdomskultur og utdanningsinstitusjoner. "Image is everything!". Bokas første del ("Ingen rom") beskriver hvordan merkevarene og reklame har kolonialisert og kommersialisert all kultur og alle offentlig rom. Men er det egentlig slik? Det er viktig å huske at Klein beskriver en amerikansk virkelighet, som ikke umiddelbart lar seg overføre på norske forhold verken hva angår politikkens begrensninger eller kommersialiseringens omfang. Det som kanskje virker fjernest fra en norsk virkelighet, er hvordan også utdanningsinstitusjonene er overgitt logo-logikken: småunger som må se på fjernsynsreklame i skoletiden, hvordan merkevarebygging blir integrert i undervisningen, studenten som ble utvist fordi han hadde på seg en t-skjorte med Pepsi-logo på skolens obligatoriske Coca Cola-dag, og ikke minst hvordan privatisering av forskningen slår over i sensur og undergraver vitenskapens ideal om fri distribuering av og tilgang på forskningsresultater. Selv Mjøs-utvalgets forskningspolitiske oppfølger Fra innsikt til industri (NOU 11:2001) blekner i forhold til Kleins beskrivelse av "Merkingen av læring". Men samtidig er det viktig å følge med på denne kommersialiseringen av universitetene: "Disse kvasi-hellige stedene minner oss om at umerket rom fremdeles er mulig", som Klein skriver (104). Passasjen viser dessuten hvilke problemer de fire oversetterne har måttet hanskes med. "Umerket rom" står for unbranded space, og branding er et kjernebegrep i boka som vanskelig gir like god mening og spenst på norsk. Det er et generelt problem, ettersom Kleins journalistiske og levende språk - i over fem år har hun jobbet i The Toronto Star og dekket framveksten av konsernkritikken - fort blir noe anstrengt og uforløst på norsk. Noen steder blir det direkte misvisende, som når anticorporate activism blir oversatt som "antikapitalistisk aktivisme": Det er jo et hovedpoeng for mange aktivister at de ikke er mot kapitalisme, eller globalisering for den saks skyld, men er mot en corporate-led capitalism. Andre steder har oversetterne satt inn kommentarer til oversettelsen uten at dette er gjort rede for. Men herregud, de har gjort en kjempejobb! De over fem hundre sidene, fulle av eksempler og statistiske tabeller, er gjort tilgjengelig for et norsklesende publikum, og bare det at boka går rett inn i Bokklubben Dagens Bøker viser hvilken verdi dette har. Den klaustrofobiske følelsen Klein forsøker å utmale, blir bare ytterligere forsterket i del to ("Ingen valgmuligheter") om de kulturelle konsekvensene av dette konsernregimet: "hele begrepet om offentlige rom er i ferd med å bli omdefinert" (130). Maktkonsentrering og homogenisering er åpenbare konsekvenser. Alle byer blir like, og valgfriheten forsvinner. Og dette skjer systematisk gjennom nye og velutviklende forretningsstrategier - 'merkebombing', 'kannibalisering' og storfusjoner - oppsummert i det Klein kaller "'Barbies zen': Barbie er En. Barbie er alt" (145). Kjøp hvordan kaffe du vil, det er Starbucks uansett. Mest alvorlig er det kanskje innenfor media, som fusjonen mellom Time, Warner og America Online, hvor det får opplagte konsekvenser for ytringsfrihet og offentlighet. Her i Norge kan vi jo undre oss over konsekvensene av at Rema-Reitan nylig kjøpte Narvesen, og dermed også kontrollerer Seven-Eleven, samtidig som selskapet ligger i forhandlinger med kaffegiganten Starbucks. Dette er luksusproblemer for identitetssøkende konsumenter, men et ubehag vokser sakte fram i forhold til konsernmakt som samfunnsformende faktor. I de to siste delene smeller det. Gradvis ledes leseren fra den merkevarebaserte tegnøkonomien, via mer grunnleggende omstruktureringer av konsernenes produksjonslogikk, videre ut i verden hvor den faktiske produksjonen finner sted, og fram mot forskjellige former for kritikk og aksjonisme rettet mot konsernmakt og global urettferdighet. I den grad kritikken på 70-tallet var rettet mot økonomiske produksjonsforhold, og den postmoderne kritikken på 80-tallet tok utgangspunkt i overflaten og tegnøkonomien, handler konsernmakt-kritikken på 90-tallet, nesten dialektisk, om å knytte denne tegnøkonomien til kapitalen og produksjonen. En av de mest iøynefallende konsekvensene beskrives i del tre: "Ingen jobber". Men det er ikke arbeidsløsheten innenfor vår produktive industri Klein primært er opptatt av. Etter hvert som de gamle jobbene flykter utenlands, skriver hun, "flykter noe annet med dem: den gammeldagse forestillingen om at en produsent er ansvarlig for sin egen arbeidsstokk" (198). De multinasjonale storkonsernene har nemlig ingen ansatte i produksjonsleddet, og dermed heller ingen forpliktelser i forhold til arbeidsbetingelser og -rettigheter. Da det for eksempel ble avslørt at Disney-produkter ble laget på Haiti under skrekkelige forhold, kunne selskapet avvise kritikken med at "Vi har ingen ansatte på Haiti" - basert på det faktum at all produksjon foregikk hos underleverandører: "Fra El Paso til Beijing, San Francisco til Jakarta, München til Tijuana - de globale merkene skyver ansvaret for produksjonen over på kontraktørene sine" (198). Gjennom slike konkrete koplinger mellom tegn og ting tvinges leseren ut i verden, der hvor produksjonen skjer. Og det er først da man ser hvor omfattende og strukturelt betinget hele systemet er på et globalt plan. Innenfor den såkalt nye økonomien snakker man fint om "outsourcing", "vertikal integrering" og "strategisk omdirigering". Klein beskriver hvordan dette fortoner seg fra den andre siden. Over hele den fattige verden har det i løpet av 90-tallet poppet opp såkalte "eksportproduksjonssoner" (EPS), inngjerdete frihandelssoner løsrevet fra vertslandets økonomi og lovverk. Bare på Filippinene arbeider en halv million mennesker i 52 slike miniatyr-militærstater, og alt i alt finnes nesten tusen slike soner med nærmere 27 millioner arbeidere i 70 fattige land. Se på merkelappen på genseren din hvor den kommer fra: Laos? Malaysia? Burma? Og gjett hvordan de har det der. Naomi Klein har besøkt flere av disse sonene, og beskrivelsene er så rå og opprivende at det er liten vits å prøve gjenfortelle det. Les og lær. Det som er viktig, er å forstå hva som muliggjør dette systemet. For dette er regelen, ikke unntaket. Selskapene inviteres med billig arbeidskraft og fravær av miljørestriksjoner og fagforeninger. Videre får de skattefritak i fem til ti år i håp om at de skal etablere seg permanent. Men når skatteferien er over, flytter de bestillingsordren videre til andre land og andre soner. "Globalisering uten risiko", kaller Klein det (208). Alt fint prat om overføring av kompetanse og teknologi faller flaut til jorden. Mobiliseringen mot konsernveldet henter imidlertid ikke bare argumenter fra fattige land. Også arbeidslivet hos oss er i endring. Antallet deltidsansatte i USA er tredoblet fra 1968 til i dag. Vikarbransjen anført av Manpower har vokst med 400 % siden 1992. Med tilsvarende bortfall av arbeidsrettigheter og sosial stabilitet. Fleksibilitet er fint, for da kan du bytte jobb når du vil - men poenget er at det oftest er omvendt: Du mister jobben når selskapet ikke trenger deg mer, som med de over hundre tusen flyplassarbeiderne som nå er sagt opp i USA på grunn av flyangrepene mot New York og Pentagon, og som må finne ny jobb fort og må ta det de får. Følgelig går lønningene for deltidsansatte i USA systematisk ned - med hele 14.7 prosent mellom 1989 og 1994. En ting er derfor "de forbrytelsene som storselskapene begår mot miljøet, matforsyninger og innfødte folk og kulturer", men den viktigste faktoren for å forstå de krigerske holdningene ovenfor storselskapene er, i følge Klein, sosial uro gjennom "uthulingen av forpliktelsen til å skape jevn sysselsetting" (270). Ingen rom, ingen valgmuligheter, ingen jobber. Dette er bakgrunnen for den konsernkritiske aktivismens i del fire: "Ingen logo". På forskjellige måter angripes den abstrakte logologikken og trekkes ned i møkka Inspirert av situasjonister som Guy Debord angriper aksjonistene reklameplakater og billboards ved å manipulere, forvrenge og avmystifisere budskapet fra merkevareprodusentene. Med en sprittusj forvandler såkalte Adbusters Calvin Clein-anorektiske modeller til utsultede hodeskaller med tomme øyehuler og innsunkne kinn (såkalt sculling) - koordinert over hele USA og Canada samtidig. Andre bruker avansert datautstyr og lager nesten-identiske reklameplakater med motsatt budskap som henges opp overalt - en slags "semiotisk Robin Hood-virksomhet" (286). En annen aksjonsform er såkalte Reclaim the Street-fester hvor dansende ungdommer krever tilbake det offentlige rom - i april 1997 var over 20.000 mennesker samlet på Trafalgar Square - samtidig som guarden guerilla-grupper planter om prydplener og gateløp med øko-slagord som "Under asfalten … en skog!", og Critical Mass-syklister sperrer gatene for biltrafikken: "Vi hindrer ikke trafikken, vi er trafikken!" (321). Slike kreative aksjonsformene fant sted både i Seattle og Göteborg, mens norsk presse løp etter maskerte svartkledde ungdommer i håp om at de skulle knuse noe snart. Og det skjer da også ofte: Både Trafalgar Square, Seattle og Göteborg endte jo som kjent i opptøyer, uten at jeg skal gå nærmere inn på årsaker og forklaringer her. Parallelt med denne gla'-aktivismen har det også vokst fram en mer systematisk og kunnskapsbasert kritikk av konsernmakt. Selskaper overvåkes og forfølges av organisasjoner som Corporate Watch, og aktivister avslører hvordan selskaper oppfører seg i utlandet. Ved å følge merkevarene i de globale produksjonsnettverkene, er det mulig å kople markevarer med produksjonsforhold slik at den abstrakte auraen ("loglo") som omgir produktene, sprekker. Og etter hvert som disse aksjonsformene gjensidig underbygger hverandre, har det vokst fram en systemkritikk rettet mot konsernmakt som demokratisk problem - ikke fordi vi ikke liker produktene de selger, men fordi selskapene i stor grad styrer samfunnsutviklingen. Ved å angripe selskapenes Akilles-hel, logo'en, har det, i følge Klein, "vært overraskende vellykket å stille slike krav til private bedrifter, som i lovens forstand bare er ansvarlige overfor sine aksjeeiere" (349). Men så enkelt er det ikke. Brand-kritikkens blindsone Det er lett å skjønne hvorfor Naomi Kleins No Logo er blitt så populær. Boka er lett og ledig i formen, hun skriver som sagt godt, boka er full av tall og overraskende eksempler, samtidig som den gir en innsiktsfull analyse fra overflate til dybde og videre til gøyale former for aksjonisme. Og hun er skeptisk og selvkritisk nok til ikke å bli avfeid som ensidig og dogmatisk. Mange av de umiddelbare innvendingene mot en slik logo-basert kritikk blir da også behandlet i Kleins akademiske 'drøft-for-og-imot'-presentasjon. Et eksempel er hvordan adbusting og kulturjamming står i fare for å bli kooptert i reklamen som en ny og spennende ungdomstrend. Og de mer anarkistiske aksjonsformene knyttet til Reclaim the Street kan fort gli over i opptøyer og hærverk. Hun nevner også hvordan fokuseringen på konsumorienterte merkevarer som Nike og McDonald's gjør at andre transnasjonale selskaper knyttet til mindre spennende ting som matproduksjon eller råvarer, havner i en blindsone. Hva driver for eksempel Statoil med i Angola og Colombia? Andre har kritisert Klein for å overdrive merkevarekonsernenes rolle som samfunnsforandrende kraft i forhold til hvordan mer teknologiorienterte bransjer bidrar til kulturell homogenisering (Microsoft) og kommersialisering av forskningen (genteknologi etc.). Det skumleste, i følge Klein, er kanskje likevel at selskapene selv påtar seg ansvaret for etikk og miljø gjennom såkalt 'greenwashing' og 'codes of conduct'. Oljeselskapet Shell har gått i bresjen for denne utviklingen etter all kritikken mot selskapet i 1995 omkring senkingen av Brent Spar-plattformen og mordet på den nigerianske opposisjonslederen Ken Saro-Wiwa. Nylig har for eksempel Statoil inngått en avtale med Amnesty i Norge for "opplæring i menneskerettigheter" - Pris: Én million kroner (AmnestyNytt 3, 2001). Problemet er at slike systemer ikke har noen juridisk forpliktelse, det finnes ingen instanser med myndighet til å irettesette eller straffe overtramp, og arbeiderne i fremmede land får sjelden vite om alle de fine ordene sjefene i moderselskapet bruker. Det blir som med bukken og havresekken. Igjen blir det altså et spørsmål om behovet for konstitusjonelle politiske organer som kan inneha slike funksjoner. Jeg er derfor litt skeptisk til den bibelstatusen No Logo har fått. Her har man liksom oppskriften på en radikal kritikk, og så er det bare å gå ut å leke Adbusters, knuse en McDonalds-sjappe eller å arrangere et Reclaim the Street-party i Spikersuppa. Det kan fort bli mye form og lite innhold. Som med de tilfellene vi allerede har hatt med bløtkakekasting her i Norge; først Sylvia Brustad, deretter Jagland i 1. mai-toget, og så Leif Lippestad, administrerende direktør i Step Stone. Noe av tanken bak situasjonistiske bløtkakebrigader i utlandet har jo vært å ramme selvhøytidelige direktører og ledere i tunge økonomiske institusjoner som Bill Gates i Microsoft, frihandelsguruen Milton Friedman eller Robert Shapiro i farmasigiganten Monsanto - ikke politikere. Og verre: Den siste bløtkaka var regissert av Step Stone-ledelsen selv, som en del av et arrangement med tanke på team-bygging og "bevisstgjøring rundt firmaets verdier" (Aftenposten 27.05.01). Aksjonsformen er allerede kooptert som en del av selskapenes egne strategier, samtidig som aksjonisme og aktivisme er blitt trendy: I den siste reklamekampanjen fra Benetton, blir merkevareproduktene koplet til bilder av FN-logoen og idealistiske UN Volunteers. Et annet problem kan være at man ganske enkelt adopterer de etablerte hatobjektene som Nike eller Barbie. Men mye av kraften og dynamikken i bevegelsen skyldes jo nettopp at folk gjennom mange år har overvåket disse selskapene systematisk. For å få en bevissthet omkring disse spørsmålene her til lands, tror jeg det er vel så viktig å finne ut både hvordan norske selskaper arbeider i utlandet og hvordan utenlandske selskaper opererer i Norge: Hvem er det egentlig som syr klærne i Bjørn Dæhli-kolleksjonen? Smaker Kvikk Lunch-sjokoladen like godt når du vet at Freia nå eies av tobakksgiganten Phillip Morris? Den viktigste innvendingen mot No Logo er likevel at et overdrevet fokus på konserner og konsernmakt trekker oppmerksomheten bort fra de strukturelle forhold som gjør det mulig for dem å operere på denne måten. Bare unntaksvis berører Klein hvordan deregulering og privatisering systematisk undergraver muligheten for en samfunnsutvikling styrt av demokratiske organer, som da Reagan i løpet av 1980-tallet gradvis opphevet de amerikanske anti-trust reglene som muliggjorde storfusjoner som Disney-ABC og Time-Warner-AOL (163). Det er viktig å forstå hvordan konserner har fått det spillerommet de har, og hvordan denne utviklingen henger sammen med framveksten av nye økonomiske og politiske institusjoner, som legger premissene for globaliseringen av produksjon og økonomi. Og når man spør hvilken demokratisk legitimitet de har, nærmer vi oss noe av sprengkraften i de nye politiske bevegelsene. Nettopp derfor fungerer Jørgensens bok om Attac og globaliseringen som et helt nødvendig supplement til Kleins analyser i No Logo, samtidig som han forklarer denne utviklingen i forhold til en norsk virkelighet. Det betyr imidlertid ikke at bøkene utfyller hverandre og samlet gir et fullstendig bilde. Ikke minst fordi bildet allerede er blitt forandret. Åtak Noreg Sten Inge Jørgensen er hovedfagsstudent i idéhistorie, hvor han skriver om kosmopolitisme. I 1998 oversatte bestselleren Globaliseringsfellen av de tyske journalistene Hans-Peter Martin og Harald Schumann, og har siden arbeidet i Morgenbladet hvor han har skrevet en rekke grundige og innsiktsfulle artikler om globalisering. Han var en av initiativtakerne til å etablere Attac i Norge, og i begynnelsen ble arbeidet koordinert fra redaksjonslokalene til Morgenbladet - ikke så unaturlig ettersom det opprinnelige franske oppropet i 1997 ble ledet an av Ignacio Ramonet og Bernhard Cassen, begge redaktører i avisa Le Monde diplomatique. Jørgensen er derfor mer enn kompetent til å skrive en innføringsbok om Attac og globaliseringen, selv om han i enda større grad enn Klein har lagt seg på en sakelig 'drøft-for-og-imot'-linje. Boka er i lommeformat og på ca. 200 sider, som du leser på en kveld. Og da får du mye informasjon for pengene. Mens Naomi Klein beskriver løse nettverk av aktivister og aksjonister, fokuserer Jørgensen på mer tradisjonelle politiske institusjoner, både statlig forankrede organisasjoner og ikke-statlige aktører knyttet til det som tidligere het det sivile samfunnet, men som i dagens globale samfunn gjerne omtales som enten CSO (Civil Society Organizations) eller NGO (Non-Goverment Organizations). Samlet inngår disse institusjonene i en beskrivelse av en politikk i endring, som utgjør bakgrunnen for framveksten av bevegelser som Attac, i det Jørgensen innledningsvis beskriver som "En kamp for demokratiet". Jørgensen avklarer fort at det er alt for enkelt å være for eller imot globalisering. Attacer ikke mot globalisering, skriver han, men at samfunnsutviklingen i alt for stor grad domineres av de transnasjonale selskapene og aktørene på finansmarkedet. "Verden mangler så mange reguleringsmekanismer at det utgjør et enormt demokratisk og fordelingsmessig problem" (11). Og både FN og de folkevalgte politikerne kommer til kort i forhold til den økonomiske determinismen som har gjort seg gjeldene siden murens fall, det som i Frankrike omtales som la pensée unique - den eneste tenkemåten: "Retorisk sagt betyr det at en norsk politiker i dag er en tilrettelegger" (18). Vi er en del av en global verden og det er lite vi kan gjøre fra eller til, blir vi fortalt, mens de ratifiserer den ene avtalen etter den andre. Det er her CSO'ene kommer på banen. Attacs slagord er at "En annen verden er mulig!" Og gjennom global organisering og bred mobilisering har slike CSO'er nådd fram, som da de fikk stoppet MAI-avtalen eller WTO-toppmøtet i Seattle. Her begynner forkortelsene å hope seg opp. I Norge tenker vi gjerne på FN og EU som de viktigste overnasjonale organisasjonene. Men skal du henge med i globaliseringsdebatten, må du oppdatere akronymene. Det er derfor takknemmelig at Jørgensen gir leseren en rask voksenopplæring i den historiske framveksten av organisasjoner som Verdensbanken, WTO, IMF, GATT, G7/G8, OECD, NAFTA, APEC, ASEAN, MERCOSUR, AMU, FTTA og GATS. Før jeg leste boka, visste jeg ikke engang om halvparten av disse organisasjonene, og nå virker det nesten umulig å prøve å forstå globalisering og konsernmakt uavhengig av disse. Spesielt sentralt er jerntriangelet av Verdensbanken, Pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO), som gjennom såkalte strukturtilpasningsprogram tvinger fattige land til å åpne sine økonomier for det globale markedet gjennom deregulering og privatisering. Frihandel høres fint ut, men som Julius Nyerere, tidligere statsminister i Tanzania, engang sa: "Å vite at det er felles regler innenfor boksing er en beskjeden trøst når man føres inn i ringen for å møte Muhammed Ali" (Internasjonal Sosialisme 6/2000:23). Og poenget er at reguleringen av finansmarkedet i stor grad skjer hinsides demokratisk innsyn og kontroll. Spesielt er de såkalte Bretton Woods-institusjonene (IMF og Verdensbanken) blitt kritisert for sitt demokratiske underskudd: "Makten er nemlig strukturert etter mengden av kapital som medlemslandene har skutt inn, og de vestlige landene dominerer" (32). I praksis betyr dette at de rikeste landene legger premissene for hvordan de fattige landene skal tilpasse seg den globale økonomien. De sju/åtte største økonomiene i verden har dessuten gått sammen i G7/G8, som kanskje mer enn noen annen organisasjon symboliserer fraværet av demokratisk legitimitet, slik det kom til uttrykk i Genova i sommer. Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvorvidt eller hvordan Norge er representert i alle de andre organene. Derfor er det i ettertid rart hvordan for eksempel tilslutningen til WTO i 1995 (videreføringen av GATT-avtalen) til de grader druknet i skyggen av 'Nei til EU'-rusen. Innsikten er uansett ikke imponerende. Attac er en av mange CSO'er som er kritiske til denne kapital- og konserndrevne globaliseringen, og ble lansert i 1998 som en internasjonal bevegelse for demokratisk kontroll med finansmarkedene og deres institusjoner (113). Organisasjonen er verken mot globalisering eller, til venstresidens fortvilelse, mot kapitalisme, men for demokratisering gjennom evaluering og reform av de institusjonene som bestemmer samfunnsutviklingen. Jørgensen bruker mye, men nødvendig plass på å gjendrive disse vanlige forvrengningene og misforståelsene. Han går også gjennom de opprinnelige kjernesakene knyttet til Tobin-skatten, kampen mot skatteparadiser, betingelsesløs sletting av u-landsgjelda og kamp mot privatisering av velferdsordninger. Attac presenterer ingen løsning eller endelig visjon, men lanserer konstruktive forslag til en regulering av finansmarkedet. En annen verden er mulig, som de hevder. Den siste delen av boka, om Attac i Norge, er nok mest for spesielt interesserte. Her beskrives hele prosessen fra det opprinnelige initiativet i januar, etableringen av interimstyret og forberedelsene fram mot stiftelsesmøtet 31. mai hvor omkring 800 personer hadde møtt frem. Det som særegent for Attac i Norge, er at EU-spørsmålet ble så sentralt. Også språkstriden veltet fram med krav og vedtak om navnet Attac Norge/Noreg - hva med Åtak Noreg? Kampen om hvorvidt Attac i Norge skulle bli en nei-organisasjon raste både i Morgenbladet og Klassekampen, og toppet seg på stiftelsesmøtet der Jørgensens Morgenblad-kollega Erling Fossen stilte som motkandidat til styreverv, men ble nedstemt. I ettertid har de gjort mer enn nok for å bidra til å befeste en forestilling om at Attac er blitt en tradisjonell nei-/venstreorganisasjon, nesten litt furtete synes jeg. Jo mer de maser om EU-saken, desto mindre oppmerksomhet blir viet det faktum at EU er forholdsvis underordnet de andre organisasjonene Attac retter sin kritikk mot. Fossens velregisserte PR-stunt etter stiftelsesmøtet, med 'anti-nasjonalistisk' påtenning av løvene foran Stortinget, bidro bare til å skade bevegelsen, og blir stille forbigått i boken. Ny Attactikk? Et problem med begge utgivelsene er at de kommer som påkostede hardcoverbøker til henholdsvis 378 og 248 kroner. Her må paperback-utgavene på markedet! Dette er bøker som bør leses av mange. Det har man skjønt i Sverige, hvor bøker som Attac - grasrötternas revolt mot marknaden av Bim Clinell koster 60 norske kroner. Og bøkene må leses nå, for de går raskt ut på dato: No Logo ble avsluttet rett før opptøyene i Seattle i november 1999, og erfaringene fra lignende uroligheter får raskt konsekvenser både for makthaverne og kritikerne. Ikke minst har 911-angrepet på World Trade Center gjort det problematisk symbolsk sett å aksjonere mot finanskapitalens høyborger. I Gateavisa diskuterer man allerede om ikke anarkistenes Black Bloc-strategi har utspilt sin rolle som aksjonsform, og hvorvidt man heller bør ta i bruk De Hvite Overallene (Tute Bianche) - umaskerte, godt polstrete og ikkevoldelige marshmallows-folk kjent fra demonstrasjonene i Praha i fjor. Andre har i høst tatt initiativ til å etablere Indymedia Norge (http://indymedia.no), et åpent nyhetsforum linket til et internasjonalt nettverk av media-aktivister, som en motvekt til homogeniseringen i den kommersielle mediene. Attac og globaliseringen er på sin side avsluttet i midten av juni 2001, akkurat på den tiden norske Attac'ere dro til Göteborg for å demonstrere mot Bush og militariseringen av EU, og kom sjokkskadede tilbake etter herjingene på Avenyen for å bli møtt av presse og opinion som terrorister og steinkastere. Først i disse dager, i midten av oktober, er Attac kommet på beina igjen med den store globaliseringskonferansen "En annen verden er mulig!" hvor nettopp Naomi Klein er ett av trekkplastrene. Samtidig foreligger No Logo altså på norsk. Kanskje får bevegelsen en ny sjanse til å uttrykke hva de står for og hva de egentlig er i mot. Og forhåpentligvis blir det mer fokus på kritisk kunnskapsproduksjon framfor bløtkaker og rumpehumor. Bøkene til Naomi Klein og Sten Inge Jørgensen er gode eksempler på at det kan være fruktbart.